I 2000 har bare 45 asylsøkere fått asyl i Norge. Norske myndigheter synes å ha laget seg en forestilling om den ideelle flyktning, og har siden funnet at det er få som oppfyller kriteriene.
Samme uke som Kommunaldepartementet la frem stortingsmelding nr. 17 (2000-2001), om asyl- og flyktningpolitikken i Norge, publiserte Human Rights Watch en rapport om beskyttelsen av flyktninger i de vestlige landene. Denne konkluderer med at de samme landene som sto sentralt i etableringen av denne beskyttelsen, nå er i ferd med å tære bort grunnen under den. Oversiktstallene fra ECRE (the European Council on Refugees and Exiles) for de ulike europeiske landene viser at Norge er definitivt dårligst i klassen. Norge har blitt et eksempel som andre – ofte fattige – land kan bruke for å rettferdiggjøre en streng praksis.

I stedet for å gi asyl i henhold til FNs Flyktningkonvensjon av 1951, bruker norske myndigheter opphold på humanitært grunnlag, som gir en svakere formell status. Per 30.09 var det bare 45 asylsøkere som hadde fått asyl. I stortingsmeldingen forklarer departementet dette gjennom en henvisning til ”kvaliteten” på asylsøkerne: De som kommer hit, har allerede vært andre steder og fått avslag. Som departementet selv skriver på neste side i meldingen: ”Dette er noko alle land i Europa opplever” – og trekker dermed vekk teppet under føttene på sin egen argumentasjon. En stor andel av asylsøkerne har naturligvis heller ikke vært i noe annet land tidligere, men kommer direkte. Som departementet skriver videre: ”Gjennom internasjonalt engasjement er Noreg og andre nordiske land blitt kjende rundt om i verda for engasjement for fred, demokrati og menneskerettar.” Samtidig er det slik at både i Sverige og Danmark ligger anerkjennelsesprosenten vesentlig høyere. (For Sverige foreligger det kun tall fra 1998.) Gir det noen åpenbar mening at de asylsøkerne som kommer til Norge fordi de har hørt om det norske demokratiet har mindre krav på beskyttelse enn de som kommer til våre nordiske naboland?

Vi må konstatere at til tross for den formelle oppmykningen av asylkriteriene i 1998 har praksis forblitt nesten uforandret; dette til tross for at det som lå til grunn for oppmykningen var en henvendelse til norske myndigheter fra FNs Høykommissær for flyktninger. Den virkelige årsaken er å finne i at norske myndigheter synes å ha laget seg en forestilling om den ideelle flyktning – omtrent slik en ung jente drømmer seg opp et bilde av den perfekte gutten. Det tør være godt kjent at få vil innfri forventningene. Etter dagens norske praksis kan man ikke utelukke at de jødene som flyktet fra Tyskland på 1930-tallet, eller for den saks skyld de norske Englandsfarerne, ville ha blitt avspist med et opphold på humanitært grunnlag.

Morten Tjessem, fung. generalsekretær Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)