Nesten 12.000 personer søkte om asyl i Norge i fjor. 22 prosent flere enn i 2012. To ulike nasjonale katastrofer ligger bak økningen: Den ufattelig grusomme borgerkrigen i Syria og en gjennommilitarisert stille terror i et hermetisk lukket Eritrea.

860 syriske flyktninger søkte asyl i Norge i 2013. Mer en to og en halv gang så mange som i 2012. Men fortsatt et forsvinnende lite antall i forhold til hvor mange som er på flukt fra terror, sult og krig i Syria. Mange menn flyktet fra tvungen militærtjeneste i president Bashar al-Assads styrker, mens andre fryktet mest de islamistiske opprørsstyrkene.

Borgerkrigen i Syria har skapt den raskest voksende flyktningkrisen i verden. I tillegg har infrastruktur som sykehus, vann, sanitær og utdanning brutt sammen i deler av Syria. Sommeren 2013 gikk FN ut med den mest omfattende appell om humanitær bistand i organisasjonens historie. Men responsen fra verdenssamfunnet har langt fra svart på behovet. Ved utgangen av året hadde 16 millioner mennesker i Syria akutt behov for hjelp, mens over 2,5 millioner syriske flyktninger var registrert av UNHCR. De fleste i Libanon, Jordan og Tyrkia, men også større grupper i Irak og Egypt.

19 vestlige land hadde ved utgangen av 2013 forpliktet seg på å ta imot tilsammen 18.000 kvoteflyktninger. Tyskland alene tar 10.000 av dem, mens søkkrike arabiske gulfstater ikke tar imot en eneste overføringsflyktning. I Norge har Høyre-Frp-regjeringen valgt å hente hit bare 1000 kvoteflyktninger. 500 av dem på bekostning av sårbare flyktninger fra andre områder. Rundt årsskiftet 2013/14 var representanter for regjeringen vel så opptatt av at Norge på ulike vis måtte unngå å få terror-opplærte radikale jihadister til landet, som de var engasjert i hvordan vi kunne avhjelpe den akutte situasjonen i Syrias naboland – ved å hente hit flere flyktningfamilier i dyp nød.

Det var en helt annen konflikt, langt unna medienes søkelys, som førte til det meste av økningen i asylankomster og innvilgede opphold i Norge i 2013. 3260 eritreere søkte om beskyttelse; de aller fleste etter å ha desertert eller unndratt seg tvungen militærtjeneste på ubestemt tid. I løpet av året fikk 3200 eritreere innvilget oppholdstillatelse.

Eritrea har en kort historie som selvstendig stat. Norge var en av fem stater som etter den andre verdenskrig bidro til at Eritrea ble innlemmet i det daværende etiopiske keiserriket som en autonom enhet. Eritreerne ble utsatt for massiv undertrykking fra etiopiske myndigheter. Eritreerne dannet motstandsgrupper og sluttet etter hvert opp om en samlet frigjøringsbevegelser. Fra de mest konfliktutsatte områdene flyktet eritreere til nabolandene. I 1971 ble frigjøringsbevegelsen splittet i to; ELF og EPLF. Årene med geriljakrig og de interne rivningene i frigjøringsbevegelsen blir sett som en del av bakgrunnen for det paranoide diktaturet den etter hvert seirende EPLF-leder Isaias Afwerki nå utøver over eget folk.

Den tidligere frigjøringslederen sjarmerte først en hel verden. Han fikk bred internasjonal støtte etter den FN-overvåkede folkeavstemningen i 1993, da 99,8 prosent av eritreerne sa ja til selvstendighet. Eritreere som hadde flyktet under den 30 år lange frigjøringskampen mot Etiopia strømmet tilbake til Asmara fra alle verdenshjørner. Håp var tent og framtidsvisjonene ambisiøse for et ungt afrikansk demokrati, strategisk plassert ved Rødehavet, på nordsiden av Afrikas horn. Men i de påfølgende 20 år, har det meste gått fryktelig galt i Afrikas nest yngste stat.

Presidentvalget folket ble lovet i 1993 har fortsatt ikke blitt gjennomført. Afwerki har omformet frigjøringsbevegelsen EPLF til landets eneste lovlige parti; Popular Front for Democracy and Justice (PFDJ). En grunnlov ble ratifisert av den konstituerte nasjonalforsamlingen i 1997, men individuelle rettigheter og statens plikter er aldri blitt etablert i tråd med grunnlovsteksten. Begrunnet både med et permanent behov for folkelig beredskap mot det militært langt overlegne Etiopia og en stalinistisk politikk for nasjonal selvberging, har Eritrea blitt en gjennommilitarisert stat. Ungdommer, helt ned i 14-15-årsalderen tvinges til militær trening og et liv som soldat eller statlig tvangsarbeider på ubestemt tid.

Høye militærkostnader og en lukket økonomi har bidratt til en negativ økonomisk utvikling. Landet preges av sult, fattigdom og analfabetisme. FNs utviklingsfond rangerer Eritrea som land 181 av 187 på sin utviklingsindeks. Afwerki avviser internasjonal innblanding og tar i svært liten grad imot bistand utenfra. Internasjonale aktører kan kun drive virksomhet i hovedstaden Asmara og må søke tillatelse for enhver reise inn i andre områder. Kirkens Nødhjelp var i flere år en av en liten håndfull internasjonale bistandsorganisasjoner som drev utviklingsprosjekter i Eritrea. Men våren 2012 ble restriksjonene for mange og organisasjonen valgte å nedlegge kontoret i Asmara. Regjeringen Stoltenberg valgte på samme grunnlag å legge ned den norske ambassaden i Asmara sommeren 2013.

Med stadig færre internasjonal representanter igjen i landet, massiv overvåking av eget folk og fravær av andre medier enn de regimekontrollerte, kan Afwerki fortsette sine systematiske overgrep og grove menneskerettighetsbrudd mot egen befolkning. Et økende antall militære og politiske avhoppere signaliserer dyp splittelse langt inn i landets viktigste maktsentre. I januar 2013 okkuperte en oberst og en gruppe underordnede militære landets informasjonsdepartement og tvang den nasjonale kringkasteren til å formidle opprørernes krav. Men kuppmakerne ble overmannet og mest sannsynlig henrettet.

I oktober 2013 presenterte FNs spesialrapportør for Eritrea, Sheila B. Keetharuth, sin rapport til FNs sikkerhetsråd. Keetharuth karakteriserte menneskerettighetssituasjonen i landet som «ekstremt elendig». Konsekvensene av overgrep, vilkårlig fengsling, tortur, henrettelser og forsvinninger i hemmelige fengsler, er at mellom 2 og 4000 eritreere flykter fra landet hver måned. Til tross for at eritreiske grensevakter har ordre om å skyte for å drepe, er det et stort antall enslige mindreårige blant flyktningene. Mange av dem etterlatt av foreldre innrullert i tvungen militær- eller samfunnstjeneste. Ved utgangen av 2013 rapporterte UNHCR om rundt en kvart million eritreiske flyktninger og asylsøkere i nabolandene Etiopia og Sudan.

Elendigheten er ikke over for eritreerne som klarer å krysse grensen. Eritreere var i fjor i flertall blant afrikanske flyktninger som druknet fra overfylte farkoster på vei over Middelhavet. Det store flertallet av flyktninger som har blitt utsatt for kidnapping, tortur og drap fra kriminelle beduin-grupper på Sinai, er eritreere. Og klarer de å ta seg inn i Israel, ender mange opp som illegale migranter i egne interneringsleirer. De som strander i Egypt, fengsles som illegale immigranter og returneres til hjemlandet.

Eritreiske asylsøkere var de første asylsøkere som kom til Norge tidlig på 80-tallet. Det var møtet med dem og deres historier som fikk Annette Thommessen til å ta initiativet til etableringen av NOAS som asylsøkernes organisasjon i mars 1984. Nesten 30 år seinere er de igjen den største gruppen nyankomne asylsøkere til landet. Men fortsatt skjer det i det stille. Fortsatt er det få som vet hvem de er, hva de har flyktet fra og hva de har gjennomlevd under flukten. Først etter at en sør-sudaner kapret en buss og drepte tre mennesker i Øvre Årdal i november i fjor, ble eritreerne lagt merke til. Fordi de var den absolutt største gruppen av asylsøkere som kom til det nyopprettede mottaket i Årdal sommeren 2013.

«Vi er eritreere. Vi flykter fra vold. Vi vil ikke annet enn å finne fred og et nytt liv. Vær så snill å tro oss», var budskapet fra den eritreiske beboergruppen til lokalbefolkningen i Årdal.

De aller fleste av dem har nå fått opphold og venter på bosetting i Norge. Blir de bare trygge nok, vil vi får høre fra dem. Fordi det de vil mest av alt, er nettopp å få både egne liv og hjemlandet sitt ut av Afwerkis drepende stillhet.

I NOAS’ årsrapport kan du lese om hvilke andre saker som har preget NOAS’ arbeid i 2013: Årsrapport 2013 (PDF)