De fattiges byrde
Asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Liberia, Somalia, Afghanistan, Rwanda, Kongo og flere andre land har brakt noen av de mest ekstreme menneskelige situasjonene inn i norsk virkelighet. Hvordan det norske fellesskapet skal møte mennesker som uker eller bare dager før de viser seg på et asylmottak, har befunnet seg i konfliktområder, i flyktningleire eller i dekning for et fjernt lands sikkerhetspoliti, er et av vår samtids mest omdiskuterte temaer.
Asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Liberia, Somalia, Afghanistan, Rwanda, Kongo og flere andre land har brakt noen av de mest ekstreme menneskelige situasjonene inn i norsk virkelighet. Hvordan det norske fellesskapet skal møte mennesker som uker eller bare dager før de viser seg på et asylmottak, har befunnet seg i konfliktområder, i flyktningleire eller i dekning for et fjernt lands sikkerhetspoliti, er et av vår samtids mest omdiskuterte temaer.
Både antallet flyktninger i verden og antallet asylsøkere til industrialiserte land har falt de siste årene. Statistikk fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) viser at det var 9,2 millioner flyktninger i verden i 2004, det laveste antallet siden 1980. Antallet asylsøkere til et utvalg på 38 industrialiserte land gikk ifølge UNHCR ned med 22 prosent i 2004, til det laveste antallet siden 1988. Til sammenligning var nedgangen i Norge mer enn det dobbelte, ca. 50 prosent, og nedgangen var fortsatt betydelig i 2005. Da UNHCR i juni 2005 advarte mot ytterligere innstramninger i industrialiserte land, siktet de nettopp til at den politiske innstramningsiveren har fått sitt eget liv, uavhengig av den faktiske situasjonen.
Tidvis fremstilles det som om det skulle være noe unaturlig ved hele asylsystemet, ut fra den anskuelse at det ”naturlige” er at enhver søker beskyttelse i sine nærområder, slik majoriteten faktisk gjør. Det er viktig å huske at for enkelte av de største gruppene av asylsøkere det siste tiåret, har Europa utgjort nærområdene. Det har vært tilfelle for konfliktene på Balkan og delvis Tsjetsjenia.
Når en del som har vært tvunget til å forlate mer fjerntliggende hjemland tar seg til Europa, er det av ulike grunner. De fleste flyktninger har levd trygge og stabile liv før omstendighetene inntraff som tvang dem av gårde, og de ønsker å gjenetablere den tryggheten og stabiliteten, både for seg selv og sin familie. En flyktningtilværelse i nærområdene, når det er et alternativ, åpner sjelden for dette. De færreste vil ønske å se sine barn vokse opp i flyktningleire. Vold og overgrep kan være svært utbredt. I mange flyktningleire kan ikke kvinner trygt lete etter ved utenfor leiren på grunn av risikoen for voldtekt. Ikke alle leire ligger på trygg avstand fra bølgende konflikter. Flyktningleire (i flere tilfeller FN-drevne) i en rekke land, blant annet Burundi, Liberia, Uganda og Sudan, har blitt utsatt for brutale angrep i løpet av de siste årene. I de verste tilfellene har leirene blitt jevnet med jorden og flere titalls eller hundretalls blitt drept, inklusive mange kvinner og barn.
Andre lever utenfor leire, helt eller delvis henvist til seg selv, i en tilværelse preget av ustabilitet. Man lever på vertslandets nåde, ofte uten formell eller permanent oppholdstillatelse – man blir, inntil videre, tolerert. Den fysiske tryggheten kan også for disse være relativ. Eksempelvis har det etiopiske regimet i mange år hatt en aktiv etterretningsvirksomhet i nabolandene og samarbeider tidvis med myndighetene der om å pågripe og returnere politiske flyktninger. Etiopiske flyktninger har blitt utlevert fra både Sudan og Djibouti.
De 2000 sudanske flyktningene som demonstrerte i en park i Kairo nylig, krevde gjenbosetting til et tredjeland med bedre livsbetingelser enn den sosiale elendigheten i det egyptiske samfunnets ytterkanter. Selv blant anerkjente FN-flyktninger er det bare et lite mindretall som vil få en gjenbosettingsplass i et trygt tredjeland, og det kan ta årevis.
I debatten omkring beskyttelse i nærområdene finner man også den implisitte holdningen at dersom katastrofen først er ute, dersom man først har måttet flykte og har mistet alt, da må man ikke forvente mye; den katastrofen som har rammet en, skal sette standarden for hva man kan forvente og det livet man skal leve. Hva som skulle finnes av logikk i dette, er tuftet på et fravær av menneskelig empati og solidaritet.
Å anse at mennesker vil høre mer hjemme i nærområdene, er også en sannhet med modifikasjoner. En kristen etiopier føler seg ikke nødvendigvis mer hjemme i strengt muslimske naboland enn i Norge. Når en menneskerettsforkjemper fra Eritrea eller Iran har lagt despoti og teokrati bak seg, vil verken Sudan eller Syria være nærliggende tilfluktsland. Det er naturligvis lett å liste opp eksempler på aspekter ved norsk virkelighet som for mange vil fortone seg som fremmedartede. Det er imidlertid like lett å overvurdere tilknytningen til nærområdene, gjerne med utgangspunkt i en enkel og ofte etnisk basert identitetsforståelse.
Denne etniske tilnærmingen gjenfinnes i per capita-tilnærmingen til asylankomstene. Det har mange ganger blitt påpekt at Norge i 2002 mottok nest flest asylsøkere blant utvalgte industriland sett i forhold til innbyggertall. Østerrike mottok flest, med 4,6 asylsøkere per 1000 innbyggere, Norge mottok 3,9 og Sverige 3,7. I 2004 hadde vi falt til niende plass. Den faktoren som kommer mest presist frem i en nedbrytning etter innbyggertall, er nettopp etnisitet, og dette er strengt tatt bare relevant for dem som har en personlig interesse for fargen på folk. Ut fra andre faktorer, som økonomi og velfungerende velferdsstrukturer, er Norge fullt i stand til å ta imot flere asylsøkere per innbygger enn de fleste land, selv de industrialiserte landene på UNHCRs liste.
I Michael Winterbottoms film ”I denne verden” fortelles det at det har vært en million afghanske flyktninger bare i den pakistanske byen Peshawar. ”Asylsøkere” kaller man dem først når de kommer til et land med et formalisert asylsystem som Norge − hvor det kom 1059 afghanske asylsøkere i 2004. Afghanere var for øvrig den største gruppen det året. Når man bare teller formelle asylsøkere, utelukker man de aller fleste mennesker på flukt og tildekker at hovedvekten bæres av land som ikke nødvendigvis har ”asylsøkere” i det hele tatt. Langt mer vesentlig enn Norges plass på en eksklusiv liste, er det at kun 7,5 prosent av det samlede antall mennesker på flukt befinner seg i Europa, ifølge tall fra U.S. Committee for Refugees. I hele perioden 1992-2001 befant 72 prosent av flyktningene seg i fattige land, dette ifølge UNHCR. Det er en liste Norge ikke befinner seg på.
Rune Berglund Steen, fagsjef, NOAS