Dårlig grunn for å gjøre ingenting
Statsråd Erna Solberg i Kommunaldepartementet fremholdt på Dagsrevyen torsdag 21. mars at mange asylsøkere lyver. Når det i senere nyhetsoppslag har kommet frem at mange har en berettiget frykt for å fortelle sannheten fordi enkelte tolker spionerer for hjemlandets myndigheter, er statsråden derimot lite interessert i å gjøre noe med problemet.
Statsråd Erna Solberg i Kommunaldepartementet fremholdt på Dagsrevyen torsdag 21. mars at mange asylsøkere lyver. Når det i senere nyhetsoppslag har kommet frem at mange har en berettiget frykt for å fortelle sannheten fordi enkelte tolker spionerer for hjemlandets myndigheter, er statsråden derimot lite interessert i å gjøre noe med problemet.
Problemet med tolker som rapporterer til andre lands myndigheter innebærer på den ene side en sikkerhetsrisiko for den enkelte søker og ikke minst for familien i hjemlandet. Man kan anta at kartlegging av opposisjonelle i eksil foregår både med tanke på å kunne kontrollere dem ved hjelp av trusler mot familiemedlemmene og med tanke på asylsøkere som senere gis avslag og returneres. På den annen side er det et betydelig rettssikkerhetsproblem, fordi det viser seg at asylsøkere har svært gode grunner til å være redde for å fortelle alt under asylintervjuet med norske myndigheter.
En statsråd er avhengig av å mestre kunsten med å komme med grunner for hvorfor man ikke skal gjøre noe med en rekke problemer. Som svar på advarselen fra Politiets overvåkingstjeneste viser Solberg til dagens store tilstrømning av asylsøkere – med andre ord må hensynet til effektivitet gå foran både sikkerhetshensyn og rettssikkerhet. Men økningen i tilstrømningen skyldes først og fremst asylsøkere fra østeuropeiske land. Det er knapt i forhold til disse landenes regjeringer at man mistenker overvåking. Dersom man derimot ikke griper tak i et problem i forhold til land som Iran, Irak, Syria, Israel og Tyrkia, vil det være uansvarlig.
Når statsråden av hensyn til prosessens effektivitet godtar at asylsøkere vil være for redde til å fortelle norske myndigheter om sin faktiske situasjon, ut fra en berettiget frykt for at informasjonen vil bli brakt videre til hjemlandets myndigheter, mister prosessen mye av sin mening. Med andre ord, barnet skylles ut med badevannet. Det blir ikke bedre av at asylsøkere som senere forteller UDI eller Utlendingsnemnda det de først var redde for å si, som oftest blir mistrodd. Når problemet er alvorlig, kreves det noe mer enn grunner – om de så er gode eller dårlige – for å gjøre ingenting.
Morten Tjessem, generalsekretær Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)