Nyhetsmeldingen som Sofia News Agency sendte ut tirsdag i forrige uke, var kort. Bulgarsk politi hadde arrestert ti illegale irakske innvandrere. En av dem var en jente tatt sammen med en norsk statsborger og hans datter. Nyheten ble snappet opp av norske medier: «Norsk mann pågrepet for menneskesmugling. Forsøkte å reise inn i Bulgaria fra Tyrkia med to tenåringsjenter som han hevdet var døtrene hans». Oppgitt alder på jentene var 14 og 16 år. Er mannen en kynisk menneskehandler som skal selge småjenter på gata i Oslo eller bruke dem som billig arbeidskraft? A-magasinet dro til den bulgarske grensebyen Svilengrad for å prøve å finne ut hva som skjuler seg bak nyhetsmeldingen og høre historien bak.

Vi kjører motorveien fra Tyrkia mot Bulgaria. Her kjørte de tre mandag for snart to uker siden. De var på vei til Norge. Alle tre hadde norske pass på seg, og de hadde kjørt fra de kurdiske områdene i Irak og hele den lange veien tvers gjennom Tyrkia. Da solen var i ferd med å forsvinne bak maisåkrene, nærmet de seg grensen og havnet i den endeløse køen av biler som stanger mot porten til EU. Trailere på tomgang. Passasjerer som røyker og vrir seg i klamme bilseter under den brennende solen. Dytter bilen noen centimeter fremover. Spiser, drikker. Slenger fra seg tomflasker og matrester. Hver dag blir noen tatt i forsøket på å krysse denne grensen ulovlig. De tre kom seg gjennom den første tyrkiske kontrollposten – og den andre. Først på bulgarsk side av grensen oppsto det problemer. Grensepolitiet i Kapitan Andreevo fattet mistanke til den yngste jenta. Hun ble avslørt for å ha brukt passet til en annen norsk jente. Alle tre ble stanset og tatt med til Svilengrad på bulgarsk side av grensen.

Vi følger den samme veien inn mot den støvete grensebyen. Et stort skilt i grøftekanten advarer illegale flyktninger: «If your are an illegal, you are only a shadow». I likhet med flere europeiske land har Bulgaria kampanjer for å opplyse om farene både ved menneskesmugling og menneskehandel. Norsk UD har bekreftet at mannen og de to jentene ble løslatt mot kausjon. Det kan indikere at bulgarske myndigheter ikke anser saken som spesielt alvorlig. Fra UD har vi fått vite at de tre er innlosjert på et hotell i Svilengrad, men ikke hvilket. Byen har rundt 20 000 innbyggere og langt flere hoteller enn vi ante. Vi tar taxi fra hotell til hotell og spør i hotellresepsjonene: – Bor det en mann med to tenåringsjenter her? Resepsjonisten rister på hodet. Videre til neste hotell. Samme svar. Listen over hoteller vi ikke har oppsøkt, blir stadig kortere. Hotell nummer syv: Taxisjåføren parkerer utenfor en fire-fem-etasjes beige bygning med jernport. Er dette virkelig et hotell? I bakgården åpenbarer det seg en hage med frodig gressplen, krukker med store, grønne planter og frukttrær. På en lang snor henger klesvask til tørk. Et overbygd utekjøkken strekker seg langs den ene langsiden av hagen. Her sitter en klynge menn rundt et hvitt plastbord, ved bordet innenfor dem igjen en gruppe kvinner. Et par av mennene reiser seg og kommer mot oss. Hva ønsker vi? – Bor det en mann med to tenåringsjenter her? – Ja. Vi forteller at mannen vi ser etter, er norsk, men opprinnelig fra Irak. De skjønner hvem vi mener og ser seg rundt i hagen. Hvilket rom var det de bodde på igjen? Mennene begynner å rope navnet hans. Roper at det er besøk til ham. Han må komme. En mørkhåret mann stikker hodet ut av et vindu et par etasjer opp. En av mennene vil ta oss med til ham. Men da vi går inn i oppgangen og oppover steintrappen, kommer en lang mann i singlet og shorts halsende etter oss, hotelldirektøren. Hvis vi går opp, ringer han politiet. Vi snur. Mannen fra vinduet kommer ned i en litt krøllete, hvit skjorte over brune kjørebukser. Ser nysgjerrig på oss, rekker frem hånden og hilser høflig. Da vi presenterer oss, smiler han hyggelig, men også matt, resignert. Allikevel – etter mange år i Norge – forstår han raskt at han nå har mulighet til å fortelle sin versjon av denne historien.

Idet vi finner to av dem – en far og en datter – er de ennå uvitende om at de er blitt en internasjonal nyhet som har spredd seg helt til Norge. Faren vil likevel gjerne fortelle, men blir stanset av datteren, en ung jente i olabukser og løs hijab over en lang strikkejakke. Hun sier: – Beklager, men vi vil absolutt ikke at dette skal komme ut. Hun er knapt 16 år gammel, men opptrer myndig, med autoritet, som en voksen med stort ansvar for seg og sin familie. – Vi har det bra her. Det går bra, sier hun fort. Faren prøver å overtale henne, det er ok å fortelle. Men hun er ikke til å rikke. – Nei, pappa, vi skal ikke det, sier hun. Setter øynene i ham, ikke sint, men vennlig og bestemt. Han smiler forståelsesfullt til henne, ønsker ikke å overkjøre henne. Hun tror ikke at folk i Norge vil forstå. Det er ingen vits. Nordmenn flest kjenner ikke kurdernes problemer. Bak den kjappe besluttsomheten, den kontrollerte og høflige tonen, ser vi sårbarheten, ubehaget, fortvilelsen, frustrasjonen, barnet. Hun vil hjem. Hjem til skole og venner i Norge. Vil at de skal bli ferdig med dette så fort som mulig.
Var hun redd? Hun trekker på skuldrene. – Pappa er ingen menneskesmugler. Han er verdens snilleste pappa, sier hun innstendig. Litt senere, mens faren betrakter datteren ved oppvaskbenken i utekjøkkenet, sier han: – Hun vet hva hun vil. Hun er en spesiell jente. – Hvor er den andre jenta? Før faren får tid til å svare, sier datteren fort: – Hun har det bra. Hun sover. Vi får ikke treffe den andre jenta. De forteller at hun venter på å bli hentet av sin mor, som er på vei fra Irak. Alle venter på at moren skal komme, så de kan reise hjem. Det norske passet den irakske jenta brukte, hvem eide det? Det er ett av spørsmålene vi ikke får svar på. Vi får heller ikke vite hvem den andre jenta er og hvorfor de tok henne med seg.

– Under krigen kalte vi dem grenseloser. Nå kaller vi dem menneskesmuglere, sier Jon Ole Martinsen, rådgiver i SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger). – I begge tilfeller dreier det seg om kjentfolk som hjelper flyktninger over grensen. Den gang var det fra Norge til Sverige, nå kan det være fra Iran til Tyrkia, sier han. Generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Sylo Taraku, har snakket med mange flyktninger som har vurdert å prøve seg på grenseovergangen mellom Tyrkia og Bulgaria, men vært for redde. – Grensevaktene der er etter sigende spesielt brutale. Jeg ble fortalt at de  ved noen tilfeller skal ha skutt mot flyktninger, sier han. Taraku mener at når Europa av hensyn til egen sikkerhet blir stadig mer lukket, rammer det sikkerheten til alle barna som er på flukt. – De utsettes for enorm fare, både underveis og ved grensene. Opplevelsene deres under flukten er ofte vel så traumatiske som forholdene de har forlatt i hjemlandet, sier han.

Dette er ikke et vanlig hotell. Det er et smuglerhotell. Alle gjestene, med unntak av to bulgarske kvinner, skal være tyrkere,  kurdere eller irakere som ble stoppet da de prøvde å ta seg ulovlig inn i Bulgaria. Akkurat nå er alle opptatt av en kvinne fra Bagdad, hun er svært deprimert. Hun har bodd her i åtte dager. På kjøkkenbenken i utekjøkkenet står teglass som er vasket. Små barn løper rundt kvinnene, som spiser maten de har laget. Vil vi ha? De tøyser og ler, tilsynelatende uanfektet. På lave trekrakker sitter fortsatt mennene og prater. De har svarte pengevesker som henger på tvers over skulderen. De er smuglere. En av dem slår ut med armene og gliser bredt: Jeg kan fikse alt for 100 euro! De selger sine tjenester til  innvandrere som drømmer om Europa, men som ikke har lovlige dokumenter. Så å si hver dag stanser grensepolitiet illegaleinnvandrere og returnerer dem. De kommer ikke lenger enn duene i dueslaget her i bakgården. Men smuglerne fortsetter sine forretningsreiser. Kundene står i kø.

Jørgen Carling, seniorforsker ved PRIO (Peace Research Institute Oslo) mener at norske myndigheter bevisst tegner et bilde av menneskesmuglere som kyniske, profesjonelle og velorganiserte, mens de burde vite at virkeligheten er langt mer sammensatt. – Mange menneskesmuglere minner mer om mannen dere har møtt i Bulgaria. De er fattige personer som forsøker å gjøre andre fattige en vennetjeneste. Dessuten har du en stor mellomkategori av menneskesmuglere som riktignok tar seg betalt for sine tjenester, men som på ingen måte kan karakteriseres som spesielt organiserte eller utspekulerte, forteller han. Carling forteller at menneskesmuglerne fremstilles som kyniske og profesjonelle for å rettferdiggjøre strengere straffer. Ved å la det gå i surr med begrepene, ikke skille mellom menneskesmuglere og menneskehandlere, høres alle like ille ut. – Dermed fremstår det som om man gjør asylsøkerne en tjeneste når man forfølger menneskesmuglerne, sier Carling, som mener at det motsatte ofte er tilfellet. – Ved å slå hardt ned på alle menneskesmuglerne rammer europeiske myndigheter helt blindt. For husk, hjelp fra menneskesmuglere er faktisk en nødvendighet også for asylsøkere med et åpenbart berettiget krav på opphold i Norge, sier han. Statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet viser til at lovverket skiller klart mellom menneskehandel og menneskesmugling. Han er enig i at flukten er svært dramatisk, særlig for barn. – Men hvis vi skulle svare på det ved å liberalisere innreisereglene, ville vi gjort dem en bjørnetjeneste. Da ville enda flere barn, mange av dem uten krav på opphold, blitt sendt ut på en farlig flukt, sier Lønseth. Regjeringen har startet arbeidet med en stortingsmelding om barn og migrasjon, som den tar sikte på å legge frem neste høst.

Smuglerne forsvinner ut av hagen, ut på nye oppdrag. Stemningen blir roligere, pulsen lavere. Tekjelen blir fylt med vann. Jenta brenner seg da hun prøver å tenne på det ene av to bluss på gasskomfyren. – Dette lærer jeg aldri, smiler hun og lar faren overta. Teposer, kopper, teskjeer og et glass med sukker kommer på bordet, som allerede er klissete av te og matrester.Faren tørker av med litt papir og setter en toetasjes tekjele på bordet. I den øverste delen lages teen, i nederste er det kokende vann til å spe teen med. På mobilen sin blar A-Magasinets fotograf frem nyhetssakene som har stått i norske aviser. Vantro leser hun at faren hennes ble tatt for menneskesmugling. Til oss har han allerede fortalt at han tok med seg den andre jenta for å hjelpe henne og familien hennes. Han avviser at han er i slekt med henne. – Visste du at det er ulovlig? – Jeg gjorde det fordi jeg måtte, svarer han. Han føler ansvar for gamle foreldre, familie og venner i hjemlandet. Han minner om hvor stor forskjell det er på livsvilkårene for folk i Norge og Irak. Ikke minst er han opptatt av kurdernes situasjon. Hvorfor har ikke Aftenposten en korrespondent i Kurdistan? Norske aviser skriver altfor lite om kurdernes problemer. – Du vet hvordan nordmenn hadde det under den annen verdenskrig? Mange flyktet, mange fikk hjelp til å komme seg ut av landet og i trygghet. Nå er det samme situasjon for kurdere, sier han. Han løfter to plastposer opp på bordet. De er fylt med gulrøtter, løk, tomater, små agurker, ris og tannbørster. På dette hotellet må gjestene sørge for frokosten og andre måltider selv. Jenta setter seg inntil bordet. Med tomaten i den ene hånden og en lang kniv i den andre skjærer hun tynne skiver av tomatene. I dag skal de ha grønnsaksuppe til middag. En pose hvite bønner skal legges i bløt, det blir middag i morgen. Mens vi snakker sammen, ringer stadig jentas mobil. Det er moren hennes, hun er bekymret. Hvorfor hun ikke er sammen med dem, tilhører den historien de ikke vil dele. Datteren forteller moren at de er blitt omtalt i norske medier. Etter hvert tar den unge jenta inn over seg at dette ikke lenger er deres hemmelighet. Mange har hørt om den, selv om ingen vet at det er akkurat dem. Hun ønsker at deres versjon av historien skal frem. Mest av alt vil hun at dette skal gå over. UD får opplyst fra kilder i Bulgaria at nordmannen fremdeles er siktet og ikke får forlate Bulgaria før rettssaken er over. Bulgarsk politi er ferdig med etterforskningen. Etter det Aftenposten erfarer, kan dette ende med en bot og inndragning av kjøretøyet. Han sier at han ikke har mottatt betaling for å ta med seg den andre kjent . Oppgitt stryker han seg over barten. Situasjonen er snudd på hodet. Fra å være det han oppfatter som en hjelper, har han nå påført seg selv og familien store utgifter. Han har allerede betalt kausjon og risikerer en skikkelig bot. Flybilletter hjem til Norge og flybilletter til Irak for den andre jenta og hennes mor blir ikke billig. For å makte det spleiser slekt og venner i Irak. Da vi skal dra, tilbyr han seg allikevel å betale taxien for oss, fordi han har lokal valuta, og det blir mye billigere. Da vi høflig avslår, insisterer han på å sende med oss en neve gulrøtter. – Det er en lang reise, sier datteren, og legger til: – Pappa gjorde det av godt hjerte, det kan du få med, sier hun. – Jeg hadde ikke noe valg, sier han. Litt etter sier hun: – Men jeg håper at han ikke gjør det igjen.