Barnekonvensjonen ble vedtatt i FN 20. november 1989. Norge undertegnet barnekonvensjonen i 1991 og gjorde den til norsk lov med forrang fremfor øvrige norske lover i 2003. Kun USA har unnlatt å ratifisere avtalen.

Barnekonvensjonen er den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en spesiell juridisk status. Den stadfester at barn har menneskerettigheter og krav på særlig beskyttelse. Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den.

Barnekonvensjonen sier blant annet at:

• Alle barn er født frie og er like mye verdt.
• Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
• Alle barn har rett til beskyttelse.
• Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
• Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.
• Alle barn har rett til å gå på skole.
• Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
• Alle barn har de samme rettighetene.

I 2012 signerte 20 land den tredje tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen. Tilleggsprotokollen oppretter en internasjonal klageinstans, som gjør det mulig for barna å klage på staten når deres rettigheter brytes. Norge har valgt å ikke signere den tredje tilleggsprotokollen.

Rett til å bli hørt

I 2014 innførte Stortinget en egen bestemmelse om barns rettigheter i den norske grunnloven. Grunnlovens § 104  gir barn rett til å bli hørt og stadfester at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som angår barn. I tillegg gis barn rett til økonomisk, sosial og helsemessig trygghet. Lovgiver har med dette gitt prinsippene om barnets beste grunnlovs rang.

Norge har blitt sett på som et foregangsland med eget barneombud og barnelov. På utlendingsfeltet opplever NOAS imidlertid at barns rettigheter brytes for ofte. For at rettighetene skal kunne sikres er det nødvendig å kunne vise til barnekonvensjonen.

Barnets beste overses

I utvisningssaker legger forvaltningen ofte mer vekt på såkalte innvandringsregulerende hensyn enn på hensynet til barnets beste.

NOAS erfarer at det skal mye til for at barnets beste skal få forrang foran innvandringsregulerende hensyn. Selv i saker der barnefaglige spesialister advarer mot store, negative konsekvenser dersom barnet skilles fra en forelder, er det sjelden det får avgjørende betydning i saken. 

Utlendingsnemnda (UNE) kaller savn, forvirring, utviklingsforstyrrelser, angst, utrygghet og tristhet når et barn skilles fra en forelder for «normale belastninger», som ikke vil være nok for at utvisning vil anses som uforholdsmessig.

NOAS mener Stortinget bør tydeliggjøre forventningene lovgiver har til vektlegging av barnets beste i utvisningssaker.

Får ikke rettshjelp

Etter barnekonvensjonen og Norges Grunnlov er barn selvstendige rettssubjekter. I utvisningssaker er barn ofte ikke parter, og dermed får de gjerne ikke rettshjelpen de trenger. Antall timer rettshjelp som fastsettes i stykkprisforskriften, gir altfor lite tid til også å kunne høre barn. I asylsaker dekkes ikke rettshjelpstimer for medfølgende barn under 14 år – selv om de da er part i saken.

I utvisningssaker skal omsorgssituasjonen kartlegges fra barns perspektiv, men UNE hører sjelden barn. UNEs egen gjennomgang av 54 utvisningssaker som rammer barn, viser at UNE ikke hørte barnet muntlig i noen av sakene. For å sikre barneperspektivet og barnets rett til å bli hørt, hører NOAS barn og utreder omsorgssituasjonen i rettshjelpsarbeidet.

NOAS mener barn i utlendingssaker må sikres tilstrekkelig rettshjelp.

Avskaff midlertid opphold

I 2017 gjennomgikk NOAS i samarbeid med Redd Barna og Fellesorganisasjonen saker med tidsbegrenset opphold til enslige mindreårige kun fram til 18 år, for å synliggjøre forvaltningens praksis og konsekvensene av innstramninger i regelverk.

Ett av de viktigste funnene etter å ha gjennomgått 50 saker er at tidsbegrenset opphold er gitt ungdom som av flere årsaker er særlig sårbare, eksempelvis til ungdom som både har blitt utsatt for grov vold over flere år; opplevd at nære familiemedlemmer har blitt drept; bodd flere år utenfor hjemlandet; har psykiske helseproblemer; og i tillegg ikke har skolegang eller arbeidserfaring. I flertallet av sakene lider ungdommene av psykiske helseproblemer, som varierer fra søvnproblemer til symptomer forenelig med depresjon, PTSD og psykose.

NOAS anbefalte i rapporten Stortinget og Justis- og beredskapsdepartementet å avskaffe tidsbegrenset opphold til enslige, mindreårige asylsøkere. Etter flere demonstrasjoner og medieoppmerksomhet vedtok Stortinget 14. november 2017 returstopp for noen av de enslige mindreårige asylsøkerne, og at sakene deres skulle behandles på nytt etter nye «sårbarhetskriterier».Etter rapporten «En gjennomgang av midlertidig opphold til enslige mindreårige asylsøkere» ba Stortinget også «regjeringen sikre at det gjøres en grundig, helhetlig og individuell vurdering av barnets beste i hver enkelt asylsak, og at disse vurderingene synliggjøres og begrunnes i vedtak, slik Barnekonvensjonen krever.»

NOAS mener Stortinget bør gjeninnføre rimelighetsvilkåret ved internfluktvurdering for. Fjerning av rimelighetsvilkåret er i strid med Flyktningkonvensjonen, som Norge er bundet av.

Omsorg i strid med Barnekonvensjonen

Mens omsorgstilbudet til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år er regulert i barnevernloven, og det stilles krav til blant annet bemanning, tilsyn og materiell standard, er omsorgstilbudet til dem mellom 15 og 18 år verken regulert i lov eller forskrift.

Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM), som er underlagt og rapporterer til Stortinget, har konkludert at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år utsettes for usaklig forskjellsbehandling – og at Norge derfor bryter FNs barnekonvensjon. Omsorgssituasjonen for barna har vært en gjenganger i merknadene fra FNs barnekomité. Også FNs menneskerettighetskomité og FNs torturkomité har nylig kritisert Norge for behandlingen av denne gruppen barn.

NOAS mener omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere bør overføres til barnevernet.

Vokser opp på mottak

Etter forskriftsendringen for lengeværende barn i desember 2014, har mange barnefamilier fått oppholdstillatelse. Likevel ser vi tilfeller hvor UNEs interne praksis spriker.

I kjølvannet av økende antall barnefamilier med oppholdstillatelse, økte også antall barnefamilier med oppholdstillatelse som bodde i mottak. Mange av barnefamiliene som får opphold som lengeværende, får innvilget en tillatelse uten rett til bosetting fordi de ikke hadde fremlagt pass på vedtakstidspunktet.

I 2017 henvendte Norsk Folkehjelp og NOAS seg til partiene på Stortinget og etterlyste ivaretakelse av hensynet til barnas beste. Barn bør bosettes raskt i en kommune, og få den forutsigbarheten og stabiliteten som regelendringene om lengeværende barn var ment å bidra til.

28. mai 2018 vedtok Stortinget en endring i introduksjonsloven, som innebærer at barnefamilier og enslige mindreårige over 16 år med begrenset oppholdstillatelse i påvente av dokumentert identitet blir bosatt.

Enslige mindreårige bosettes etter første vedtak de får. Barnefamilier må imidlertid vente til etter de har fornyet oppholdstillatelsen første gang. Imidlertid bosettes ikke familien så raskt som lovendringen skulle tilsi, på grunn av svært lang saksbehandlingstid hos UDI i fornyelsessaker. De siste årene har UDI brukt opptil 1,5 år på å behandle fornyelsessaker. Denne lange saksbehandlingstiden medfører at det kan ta opptil tre år fra vedtak om opphold til bosetting i kommune.  

NOAS mener barnefamilier med begrensede tillatelser bør bosettes etter førstegangsvedtak.

Bør hente sårbare barn

I budsjetthøring i Stortinget i oktober 2019, tok vi til orde for å relokalisere en gruppe enslige barn fra Hellas til Norge. Norge har kapasitet og kommuner står klar til å ta imot flyktninger. NOAS etterlyste norske initiativ til løsning av i det minste akutte humanitære situasjoner i Europa, knyttet til ilandføring av båtflyktninger og relokalisering av særlig sårbare flyktninger. Regjeringen har vist manglende vilje til å bidra til slike flernasjonale løsninger. Barn og voksne på flukt går en ny vinter i møte i overfylte leirer i Hellas under uverdige og uholdbare forhold.

NOAS mener Norge bør hente ut sårbare barn fra leirene i Hellas.