Faksimile Vårt Land 11. august 2020

Barn trenger forutsigbarhet

Når asylmottak legges ned, flyttes familier til nytt mottak og barna må begynne på ny skole. Barn i familier med begrenset opphold trenger et mer forutsigbart liv med trygge rammer for å integreres. De må bosettes raskere i kommuner.

Av Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere)
Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna
Henriette Killi Westhrin, generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Kronikken ble publisert i Vårt Land 11. august 2020

I begynnelsen av juli kom beskjeden: Arna asylmottak nord for Bergen stenges. Nedleggelsen av mottaket føyer seg inn i rekken av nedleggelser de siste årene, som har tvunget barn og voksne til å flytte gjentatte ganger.

Vi leser om Reza som har flyttet 10 ganger siden han kom til Norge høsten 2015. Ekstra ille er det for barna. De røskes ut av det kjente og må begynne på ny skole og få nye venner. Barna kan måtte bytte skole, klasse og landsdel opptil flere ganger i løpet av skoleåret. I løpet av 26 år med drift av asylmottak, er dette noe Norsk Folkehjelp dessverre har erfart. Mange familier har måttet flytte mange ganger, og barn tilbringer barndommen i stadig nye mottak. Ofte lever disse familiene med en begrenset oppholdstillatelse, som må fornyes hvert år. I stedet for bosetting i en kommune med større ansvar for egen og barnas situasjon, holdes foreldrene i passivitet i mottak.

Konstant frykt

Norske myndigheter krever som oftest at det framlegges gyldig pass fra hjemlandet for å oppheve begrensningene og gi familiene en ordinær oppholdstillatelse. Lovgiver har advart mot en omfattende bruk av tillatelser med begrensninger, fordi det gir usikkerhet om familienes fremtid i Norge og hemmer integrering

I tillegg til praktiske utfordringer opplever foreldrene utrygghet og konstant frykt for at tillatelsen ikke vil bli fornyet. Dette påvirker deres psykiske helse, forholdet til barna og dermed også barnas situasjon. Rapporten «Med livet på vent» (2020) som NOAS har utgitt sammen med Redd Barna og Norsk Folkehjelp, viser at familier som har levd lenge i passivitet i mottak utgjør en spesielt sårbar gruppe som trenger tett oppfølging fra støtteapparatet i kommunene. Mottaksnedleggelser forverrer deres livssituasjon ytterligere.

En mor forteller om sine tre små gutter:
«De har mistet vennene sine, de gråter og de føler på mye. Selv da jeg pakket og ryddet i barnas soverom før denne helgen så spurte den yngste: «Flytter vi nå?» «Hvor skal vi flytte, mamma?» «Hvor skal vi flytte?» For du vet, det er i tankene deres, når jeg pakker noe tror de vi skal flytte.»

Ønsker rask bosetting

Barnefamilier blir ikke bosatt i en kommune når de får oppholdstillatelse med begrensninger. De blir imidlertid bosatt etter første gangs fornyelse. Stortingsflertallet og regjeringen ønsker rask bosetting, men mange barnefamilier må fortsatt vente urimelig lenge på å komme ut av passivitet i mottak til aktivitet som bosatte i en kommune. Et flertall av barna vi har intervjuet i «Med livet på vent», har bodd i mottak hele livet – med en gjennomsnittlig botid på over syv år. En av årsakene er lang saksbehandlingstid i UDI, som per mai 2020 i snitt brukte 9 måneder på å behandle en søknad om fornyelse. Reelt tar det rundt tre år fra en familie får et begrenset oppholdsvedtak til de blir bosatt.

Endre introduksjonsloven

NOAS, Redd Barna og Norsk Folkehjelp mener at introduksjonsloven bør endres slik at alle barnefamilier med begrenset oppholdstillatelse bosettes etter førstegangsvedtak. Familiene skal bo i Norge. Da bør de også få trygge rammer og muligheten til integrering.