I forbindelse med den senere tidens medieoppslag om asylsøkere og flyktninger som foretar reiser til hjemlandet, finner NOAS det riktig å komme med noen generelle merknader.
Innledningsvis ønsker vi å understreke at vi naturligvis ikke avviser at personer som har søknad om asyl til behandling eller som har blitt innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag i enkelte tilfeller foretar reiser til hjemlandet som er i motstrid med grunnlaget for deres søknad/opphold i Norge. Dersom UDI etter en nærmere vurdering av alle sakens omstendigheter anser at oppholdsgrunnlaget ikke er korrekt, deler vi det standpunkt at asyl/annen oppholdstillatelse tilbakekalles. Dette er det klart grunnlag for i dagens lovverk.

Samtidig som misbruk av asylsystemet må bekjempes aktivt, er det imidlertid maktpåliggende at asylsystemet beholder den fleksibiliteten og den grunnleggende, mellommenneskelige forståelsen som flyktningers livssituasjon forutsetter. Vi viser i denne sammenheng særskilt til UNHCRs posisjon, som er sitert nedenfor. Vi stiller oss også skeptiske til at de enkelttilfeller som er rapportert gjennom media er representative eller utgjør et tilstrekkelig grunnlag for en nærmere drøftelse av regelverket. Vi ønsker i denne sammenheng å peke på enkelte momenter som må tas med i betraktningen av denne problematikken.

Endringer i forholdene i hjemlandet

Innledningsvis må det påpekes at den reisevirksomhet vi er kjent med normalt omfatter personer som tidligere har blitt innvilget asyl/annet opphold i Norge.

Asylsøkere fra Somalia, Irak og Afghanistan har i en årrekke utgjort hoveddelen av dem som får asyl/opphold på humanitært grunnlag i Norge. De siste tre årene har søkere fra disse landene, samt fra Jugoslavia (Kosovo), utgjort hele 70-80 prosent av innvilgelsene. For alle disse gruppene (med unntak av Irak) har det vært dels betydelige endringer i hjemlandene som medfører at den konflikten/undertrykkelsen de en gang flyktet fra ikke lenger eksisterer. De vil således trygt kunne foreta besøk i hjemlandet, eksempelvis for å se igjen slektninger de ikke har møtt på en årrekke, uten at dette på noen måte vil være i strid med det asylgrunnlag de oppga på det tidspunkt da de kom. Tilsvarende vil gjelde store flyktninggrupper fra flere andre avsluttede konflikter/diktaturer, eksempelvis Bosnia og Chile.

Som et eksempel er Somalias nordlige, autonome områder, Somaliland og Puntland, per i dag ansett som trygge av både FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og norske myndigheter. Det er noen år siden asylsøkere fra disse områdene generelt fikk opphold i Norge. Den borgerkrigen nordsomaliere flyktet fra eksempelvis på midten av 90-tallet er avsluttet. De siste par årene har vi dermed sett en reisevirksomhet til disse områdene som skulle være både forståelig og uproblematisk. (Når det gjelder de sørlige områdene, er de stadig utrygge. Vi er heller ikke kjent med noen reisevirksomhet hit. UNHCR fraråder flyktninger innreise/retur, og påpeker at eventuell innreise gjøres på eget ansvar.)

Tilsvarende har situasjonen i Afghanistan endret seg i etterkant av krigen. Mange afghanere som for halvannet år siden hadde et berettiget krav på asyl/annet opphold og som den gang fikk det innvilget, har per i dag ingenting å frykte i hjemlandet. Hvorvidt et besøk i hjemlandet vil være i motstrid med deres tidligere asylanførsler, må dermed vurderes ut fra den enkelte sak.

Når situasjonen i hjemlandet endrer seg på denne måten, vil en del benytte muligheten til å gjenbosette seg permanent i hjemlandet. Denne vurderingen er, og må være, opp til den enkelte. Mange har levd i Norge i en årrekke og er godt integrert. Mange har barn født i Norge; mange er norske statsborgere. Både irakere, afghanere og somaliere har i mange tilfeller levd i Norge siden 80-tallet. Mens eksempelvis relativt få nordsomaliere velger å gjenbosette seg i hjemlandet etter å ha bodd lenge i Norge og bygd opp et liv her, er det verdt å nevne at vel 70 prosent av kosovoalbanerne vendte tilbake da krigen var avsluttet. Dette følger naturlig av at de hadde vært i Norge en relativt kort periode og i vesentlig mindre grad var integrert.

Flyktningers livssituasjon

Det bør samtidig vises en grunnleggende forståelse for kompleksiteten i flyktningers livssituasjoner. I enkelte tilfeller vil flyktninger velge å utsette seg for en risiko, dersom andre, mer tungtveiende hensyn tilsier det, særskilt hensynet til familiemedlemmer som har blitt igjen i hjemlandet. Til illustrasjon nevner vi den dels omfattende reisevirksomheten som foregår mellom de tsjetsjenske flyktningleirene i Ingusjetia og Tsjetsjenia. Det hersker ingen tvil om den betydelige risikoen det per i dag medfører for tsjetsjenere å reise inn i Tsjetsjenia fra flyktningleirene i naboområdene. Til tross for risikoen, velger en del å gjøre det, i stor grad av hensyn til gjenværende (ofte eldre) familiemedlemmer. Flyktningers opplevelse av ansvar for familie opphører i så måte ikke straks man har forlatt fareområdet, og noen vil velge å ta en betydelig risiko for å imøtese slike forpliktelser. Det skulle være åpenbart at dette på ingen måte innebærer at de ikke er å anse som flyktninger. Tilsvarende vil i noen tilfeller også kunne gjelde flyktninger i Norge som besøker hjemlandet.

Vi viser til at UNHCR i sin Håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling, i omtalen av når en flyktning opphører å være flyktning/ikke lenger har krav på vertslandets beskyttelse, forutsetter nettopp en slik forståelse:

Pkt. 125. Når en flyktning besøker sitt tidligere hjemland uten nasjonalt pass, men f.eks. med et reisedokument som er utstedt av det land han har bopel i, har enkelte stater betraktet dette som at han på nytt har søkt beskyttelse i hjemlandet og som at han i overensstemmelse med denne opphørsklausulen har mistet sin flyktningstatus. Imidlertid bør slike tilfeller bedømmes individuelt. Det har en annen betydning i vurderingen av flyktningens forhold til hjemlandet dersom han besøker en gammel eller syk forelder, enn ved jevnlige besøk i landet i form av ferie eller i den hensikt å etablere forretningsmessige forhold.

Vi viser videre til UNHCR: Guidelines on International Protection: Cessation of Refugee Status, av 10. februar 2003, vedrørende rettsikkerhetsmessige krav til prosedyrer for vurdering av opphør av flyktningstatus, hvor UNHCR også advarer mot feilaktig bruk av kriteriene for opphør:

Pkt. 7. […] As a result, a premature or insufficiently grounded application of the ceased circumstances clauses can have serious consequences. It is therefore appropriate to interpret the clauses strictly and to ensure that procedures for determining general cessation are fair, clear, and transparent.

Særskilt om Irak

Det har blitt rapportert om reisevirksomhet til Nord-Irak, spesifikt 1449 grensepasseringer mellom Syria og Nord-Irak i 2000. Vi deler vurderingen av at dette indikerer at asylsøknadene til en del av dem som faktisk har reist ikke er berettiget. Vi stiller oss derimot avvisende til norske myndigheters anvendelse av dette som en begrunnelse for at kurdere generelt ikke har grunnlag for asyl/opphold. At noen kan reise innebærer ikke at alle kan reise. Det avhenger av den enkeltes bakgrunn og forbindelser, særskilt deres forhold til de regjerende grupperingene, KDP og PUK. Kurdere fra Nord-Irak har søkt om og blitt innvilget asyl/opphold ut fra ulike grunnlag på ulike tidspunkt, noe som medfører at dette alltid må vurderes ut fra den enkelte. Problematikken knyttet til Nord-Irak er kompleks, og vi ønsker her kun å nevne noen momenter som må tas med i en helhetlig vurdering: