Hvert år sendes et uvisst antall asylsøkere med hiv ut av Norge. Mange av dem sendes til land hvor behandlingstilbudet ligger på et så lavt nivå at det innebærer helt andre livsbetingelser enn tilfellet ville ha vært dersom de hadde fått opphold i Norge.
Norsk praksis har vært at bare personer som har utviklet aids og som er alvorlig syke, normalt vil kunne få opphold. Som representanten for UDI nettopp har redegjort for, er det enkelte tendenser nå til en oppmykning i de vedtakene Utlendingsnemnda har fattet, men ingenting er foreløpig avgjort, og mye vil avhenge av den standarden som Utlendingsnemnda vil sette gjennom de neste sakene den behandler.

Dette er kjernen av den problematikken jeg skal ta for meg her. Jeg ønsker likevel å begynne på et mer generelt plan, og klargjøre den større sammenhengen i norsk asylpolitikk hvor også dette spørsmålet hører hjemme: Hvorvidt asylsøkere med hiv bør gis oppholdstillatelse fordi de har hiv. Dette er av betydning fordi asyldebatten stort sett foregår i en atmosfære hvor norsk asylpolitikk oppfattes som liberal. Når vi ber om noe mer, slik vi gjør når vi går inn for at asylsøkere med hiv bør få opphold fordi de har hiv, kan det være gunstig å begynne med å påpeke at vi ikke er så liberale i dette landet at det ikke er rom for visse oppmykninger.

I mediabildet er det konstant fokus på hvilke asylsøkere som kommer, og spesielt på de store asylsøkergruppene fra land hvor nordmenn flest vet at det verken er krig, omfattende konflikter eller annen generell uro, først og fremst flere østeuropeiske land. De fleste nordmenn sitter antagelig med et inntrykk av at norske asylpraksis er heller naiv, og at nok av asylsøkere er godt i stand til å lure myndighetene. Det er tilsvarende lite fokus på hvem de samme myndighetene lar bli. Hvis man ser på Utlendingsdirektoratets statistikk for 2000, vil man se at hele 82 prosent av dem som fikk opphold i Norge kom fra tre land: Irak, Somalia og Afghanistan. Dette er land som for de fleste nordmenn er kjent nettopp for krig, konflikter og uro. Asylsøkerne fra disse landene får opphold rett og slett fordi de er fra land hvor verken Norge eller andre vesteuropeiske land normalt sender noen tilbake til.

Dette betyr også at de øvrige 18 prosentene som fikk opphold av UDI i 2000, besto av personer fra 30-40 ulike land og med svært forskjellige årsaker til å søke asyl, fra fare for tortur og traumatiserende opplevelser til alvorlige medisinske forhold og barnas livssituasjon. Det er blant disse 18 prosentene at vi må forsøke å finne rom for asylsøkere med hiv. Blant disse 18 prosentene er vurderingen individuell og den er streng, og de ”innvandringspolitiske hensynene” ser ut til å ligge på lur bak annethvert hjørne, frykten for at dersom man gir en hiv-positiv asylsøker opphold, kommer det straks ti, eller for den saks skyld hundre nye etter ham eller henne. Det sentrale spørsmålet, her som ellers i asylpolitikken, er hvor ille må det være før det blir ille nok. Nå skal jeg ikke være unødig slem mot UDI akkurat i dag, men jeg kan ikke motstå fristelsen til å nevne at vi for noen dager siden, på Lørdagsrevyen, fikk et eksempel nettopp på dette, da en underdirektør i UDI tilkjennegjorde at det å bli arrestert og deretter sparket og slått i et syrisk fengsel, visstnok ikke er ille nok. Så er spørsmålet i forhold til asylsøkere med hiv – vil en retur til hjemlandet være ille nok, vil gapet mellom forventet livskvalitet i Norge sammenlignet med forventet livskvalitet og -varighet ved retur til hjemlandet være så omfattende og så dramatisk at det bør berettige opphold i Norge.

Dette spørsmålet skal jeg komme tilbake til, men først ønsker jeg å foreta en liten digresjon. Jeg ønsker å minne om at problematikken omkring hiv og aids i asylsaker er langt mer sammensatt enn dette, og at det i enkelte saker godt kan tenkes at det å ha hiv eller aids ikke bare kan (og bør) være grunnlag for opphold på humanitært grunnlag, men faktisk også kan medføre et krav på anerkjennelse som flyktning etter FNs flyktningkonvensjon.

Jeg tenker her på situasjoner hvor hiv/aids er en konsekvens av andre omstendigheter. Jeg tenker spesielt på forfølgelse i form av seksuelle overgrep, eller av tilværelsen i en flyktningleir. I flere konflikter har voldtekt blitt brukt som et våpen, eksempelvis i etniske konflikter som i Bosnia, Kosovo og Rwanda. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) skriver at det er anslått at i løpet av de fem første årene av borgerkrigen i Liberia ble nesten halvparten av alle kvinner og jenter fysisk og seksuelt misbrukt. Det har også blitt rapportert at nesten 80 prosent av de kvinnene som ble voldtatt under folkemordet i Rwanda, og som gjennomførte an frivillig hiv-test, var hiv-positive. I mange slike saker vil overgrepene, og eventuelt smitten, ha et klart kjønnsperspektiv. I vurderingen av hvorvidt man skal gi flyktningstatus, bør man benytte det UNHCR kaller et «generelt humanitært prinsipp» som utgangspunkt, nemlig at det ikke forventes at personer som ”har lidd under grusomme former for forfølgelse” skal vende tilbake til hjemlandet.

Et annet moment er at kvinner og jenter som lever som flyktninger i sine nærområder, herunder i flyktningleire, vil kunne se seg tvunget til å bruke sex som et middel til å skaffe seg mat, losji eller trygghet. Kvinner og jenter i slike situasjoner er også ofte utsatt for voldtekt. Også selve flukten vil ofte gjøre kvinner sårbare overfor seksuelle overgrep, i tillegg til at man kan se seg tvunget til å bruke sex til for eksempel å bestikke seg gjennom grensekontroller. Igjen ser man at hiv/aids i en del tilfeller kan være kjønnsrelatert.

Det som bekymrer meg, og som er en av årsakene til at jeg nevner dette her, er at jeg aldri har sett eksempler på saker som inneholder elementer av denne typen. Det bekymrer meg, fordi jeg er ganske sikker på at de sakene finnes der, at det må være enkelte asylsøkere som faktisk har et berettiget krav på anerkjennelse som flyktninger fordi de har blitt utsatt for overgrep, hvor hiv inngår som den kanskje mest alvorlige konsekvensen av overgrepet.

Så tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Om hiv i seg selv bør være grunnlag for opphold i Norge. På grunn av utviklingen av nye medisiner, vil hivpositive i et vestlig land som Norge kunne regne med et tilnærmet normalt livsspenn og tilnærmet normale livsforhold. Dette har også medført nye problemstillinger i forhold til vurderingen av asylsøkere. Mens det tidligere hadde relativt liten betydning hvorvidt en asylsøker tilbrakte de kommende årene i et vestlig, industrialisert land eller i sitt hjemland, vil dette nå utgjøre en betydelig forskjell.

Representanten for UDI nevnte en beslutning fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (saken D. vs. Storbritannia, 1997), hvor domstolen avgjorde at det ville utgjøre «umenneskelig behandling», og dermed et brudd på artikkel 3 i Den europeiske menneskerttighetskonvensjonen, å returnere en person som hadde utviklet aids til St. Kitts. Personen hadde argumentert med at de medisinske institusjonene og den behandlingen han kunne forvente på St. Kitts var utilstrekkelig for en person med aids. Etter å ha vurdert at kvaliteten og tilgjengeligheten av behandling, samt den moralske støtten i Storbritannia, innebar et vesentlig bedre tilbud enn hva personen ville motta på St. Kitts, besluttet domstolen at personen var vernet mot utsendelse.

Domstolen vektla rikignok at søkeren hadde nådd et kritisk stadium i sykdommen, slik også norske myndigheter normalt har gjort i sin praksis. At en person faktisk er nær ved å dø, tydeliggjør naturligvis det inhumane i en retur. Jeg mener likevel at man kan hevde at hensynene faktisk er mindre i en slik sak, hvor personen er så syk at det medisinsk sett kanskje er mindre som kan gjøres for ham, sammenlignet med hensynene i en sak hvor en person, hvis han får god, medisinsk oppfølging, kan oppnå et tilnærmet normalt liv, mens en retur til hjemlandet vil medføre en vesentlig raskere sykdomsutvikling og tidlig død.

Derimot står myndighetene utvilsomt på tryggere grunn i forhold til de ”innvandringspolitiske hensyn” dersom man holder seg til å gi opphold til personer som har utviklet aids, siden dette også er personer som ofte vil ha problemer med å ta seg til Norge og søke asyl. Jeg skal likevel ikke bestride at de innvandringspolitiske, og også de medisinske, hensynene må vurderes nøye. Det er ikke tvil om at dersom en oppmykning skulle bety at det plutselig kommer 1000 asylsøkere med hiv i året, ville det innebære en betydelig belastning, ikke minst på det norske helsevesenet. Hvis det faktisk skulle skje, ville det være nødvendig også for oss å vurdere vårt standpunkt på nytt.

Men dette er en rent hypotetisk mulighet. Generelt må man si at tidligere erfaringer fra oppmykning av praksis på andre områder, eksempelvis kjønnsrelatert forfølgelse, ikke har medført noen vesentlige endringer i tilstrømningen – hvis det overhodet har vært endringer. I forhold til kjønnsrelatert forfølgelse må dette sees i sammenheng med at den norske oppmykningen ikke har vært isolert; tvert om har Norge verken vært først eller sist blant de landene som har hatt en oppmykning på dette området. Det samme er tilfellet i forhold til hiv og aids, hvor det har vært en positiv utvikling blant annet i Frankrike og Storbritannia. Det må kunne sies at det her er en utvikling av praksis internasjonalt, som nå også Utlendingsnemnda kan være i ferd med å anerkjenne. Det må også påpekes at selv om personer som er alvorlige syke som kommer til Norge fra land med vesentlig dårligere helsetilbud, i en del tilfeller vil få nødvendig behandling og i en del tilfeller oppholdstillatelse, er det hvert år bare en liten gruppe mennesker som søker om oppholdstillatelse på dette grunnlaget.

Det er vår vurdering at når man veier den teoretiske muligheten om en økning i antallet asylsøkere med hiv opp mot dagens faktiske situasjon, at asylsøkere med hiv påføres unødige lidelser gjennom retur til land med et vesentlig dårligere behandlingstilbud, så er denne teoretiske muligheten rett og slett for spekulativ til at den bør få så alvorlige konsekvenser for de menneskene det er snakk om.

Avslutningsvis vil jeg igjen trekke problematikken opp på et mer generelt plan. Vi befinner oss i global brytningstid, hvor mennesker er i stadig bevegelse, og hvor de tekniske forutsetningene for bevegelse gjør dette til en ny folkevandringstid. Utvandringen fra mer eller mindre samtlige av verdens land til mer eller mindre samtlige av verdens land har kommet så langt at en restriktiv asylpolitikk påfører andre mennesker personlige lidelser som med historiens etterblikk antagelig vil ta seg dårlig ut. Generelt er det vår vurdering at med mindre det foreligger sterke og overbevisende grunner for noe annet, må det primære hensynet alltid være den enkelte asylsøker som faktisk befinner seg på norsk territorium og konsekvensene for hans eller hennes situasjon av det vedtaket man fatter. Det fremgår av det jeg allerede har sagt at det er vår vurdering at dette også må gjelde den enkelte asylsøker med hiv som skulle befinne seg på norsk terrotorium. Vi ønsker dermed å oppfordre norske myndigheter til å etablere en mer liberal praksis i forhold til disse enkeltmenneskene, og anerkjenne deres rett til et verdig liv.

Rune Berglund Steen, fagpolitisk rådgiver NOAS