I sin kronikk 8. april foreslår tidligere mottaksleder Tor Einar Høystad at ”Personer som kommer til Norge og ber om beskyttelse kan istedenfor å få realitetsbehandlet sakene sine i Norge få tilbud om å bli sendt til FN-drevne flyktningleire i sine naboland.”. De flyktningleirene som finnes i dag gir imidlertid liten grunn til å mene at enda flere og større leire utenfor synsvidde bør være en grunnleggende bestanddel i et nytt asylsystem.
Det er all grunn til å frykte at det vi ikke ser, vil bli oversett, til stor skade både for de sosiale forholdene flyktninger lever under og deres rettssikkerhet.

Forslagene om å oppheve asylretten og utvide myndighetenes mulighet til selv å prioritere hvilke flyktninger de ønsker til Norge, vil utvilsomt svekke asylsystemets menneskerettslige forankring i enkeltindividet. Det dreier seg i så fall om et betydelig skritt bakover i menneskerettsutviklingen. At antallet overføringsflyktninger Norge er villig til å ta imot nettopp har blitt redusert til det halve, gir et resultat som avviker sterkt fra Høystads intensjon om å ”styrke flyktningers rettsikkerhet internasjonalt”. Mens den individuelle asylretten er absolutt, er antallet overføringsflyktninger en politisk og ustabil størrelse. Asylretten fremstår dermed som en langt sikrere, langsiktig basis for flyktningbeskyttelse.

Spørsmålet er også om dagens asylsystem fungerer så dårlig som det ofte hevdes. Statistikken for de foregående årene viser at 70-80 prosent av dem som har fått opphold i Norge, er fra Somalia, Irak, Afghanistan og Kosovo – med andre ord i stor grad de samme gruppene som har kommet som overføringsflyktninger via FN.

Selv om det (slik Høystad viser) kan argumenteres nøkternt for en alternativ løsning, er det grunn til å frykte at forslaget også er et uttrykk for et mer restriktivt klima. Ideen om å fly asylsøkere ut av Europa straks de ankommer, risikerer kun å være en komplettering av den allerede restriktive adgangspolitikken for mennesker på flukt.

Morten Tjessem, generalsekretær NOAS