På mange punkter er det uklart per første uke i mars 2014 hvordan gjennomføringen av avtalen vi slå ut i praksis. Her kommenterer NOAS avtalepunkter slik vi forstår dem, sett opp mot dagens situasjon og Norges internasjonale forpliktelser. Gjennomgangen vil bli oppdatert løpende.

Vi kommenterer følgende punkter:

• Lengeværende barn
• Lukkede mottak og fengsling av asylsøkere
• Differensierte mottak
• Effektiv saksbehandling
• Bosettingsarbeidet i kommunene og innretningen i tilskuddsordningene
• Kvoteflyktninger

 

Lengeværende barn:

Avtalen inneholder forslag til tre forskriftsendringer hvor intensjonene er at flere lengeværende asylbarn skal få bli.

Forskriftsendring nummer 1: Engangsløsningen for barna

Forslag til midlertidig bestemmelse – utlendingsforskriften § 8-13:

Det skal gis oppholdstillatelse etter lovens § 38 til et barn som har søkt asyl og som per 30. september 2013 hadde minst tre års oppholdstid i Norge. Det er en forutsetning at

a) barnet bor i Norge uten oppholdstillatelse,
b) Norge har returavtale med barnets hjemland, og
c) returavtalen trådte i kraft etter at asylsøknaden ble levert eller barnet ble født.

Oppholdstiden beregnes fra det tidspunkt søknad om beskyttelse ble levert eller barnet ble født i Norge. Senere oppholdstid utenfor Norge skal trekkes fra.

Dersom det gis oppholdstillatelse etter første ledd, skal også barnets foreldre og enslige søsken under 18 år gis oppholdstillatelse etter lovens § 38, med mindre særlige grunner taler imot. Det er et vilkår at vedkommende bor sammen med barnet.

Oppholdstillatelse etter første og tredje ledd skal bare gis dersom foreldrene medvirker til å avklare sin og barnets identitet, jf. § 17-7, eller den enslige, mindreårige asylsøker selv medvirker til å avklare sin identitet. I tilfeller hvor den mindreårige reiser uten foreldre, men med andre slektninger, vil ansvaret til å avklare identiteten ligge på disse. Oppholdstillatelse skal ikke gis til en utlending som kan utvises etter lovens § 66 første ledd bokstav b, c, e eller § 126 annet ledd.

De fire kriteriene som stilles for å komme under ordningen er:

1) Det er mer enn tre år siden familien søkte om asyl eller barnet ble født i Norge for mer enn 3 år siden.

2) Familien kommer fra et land Norge har inngått returavtale med (dato for ikrafttredelse i parentes):

• Afghanistan (10.08.2005)
• Albania (01.05.2009)
• Armenia (26.06.2010)
• Bosnia (25.11.2007)
• Bulgaria (26.09.1999)
• Burundi (10.03.2009)
• Estland (11.05.1997)
• Etiopia (26.01.2012)
• Georgia (25.01.2012)
• Hong Kong (01.01.2007)
• Irak (15.05.2009)
• Kasakhstan (Ikke trådt i kraft per 1. mars 2014)
• Kosovo (01.01.2011)
• Kroatia (30.07.2005)
• Latvia (01.07.1997)
• Litauen (15.01.1993)
• Makedonia (21.06.2007)
• Moldova (09.08.2006)
• Montenegro (16.12.2009)
• Romania (24.07.2003)
• Russland (01.12.2008)
• Serbia (01.06.2010)
• Slovakia (28.05.2005)
• Sveits (22.09.2005)
• Sverige (18.12.2003)
• Tanzania (05.04.2011)
• Tsjekkia (01.01.1993)
• Ukraina (01.09.2011)
• Vietnam (14.10.2007)

(Se full oversikt her: Justis- beredskapsdepertmentets liste over tilbaketakelsesavtaler med dato for ikrafttredelse)

3) Familien må ha søkt asyl før returavtalen trådte i kraft (altså før datoen i parentes i lista over).

Engangsløsningen vil dermed ikke gjelde for irakere som kom etter 15.mai 2009, mens de som kom før kan omfattes av ordningen. Afghanere som kom før 10. August 2005 kan omfattes, mens de som kom etter dette ikke omfattes. Osv. 

4) Forutsetningen for å falle inn under engangsløsningen er en hovedregel om at familien medvirker til å avklare identitet, det vil si at familien nå forsøker å få fremskaffet dokumentasjon på sin identitet, det kan være pass, ID-kort, familiebok, fødselsattest eller annen relevant dokumentasjon som avklarer deres identitet.

Hvor mange kan få opphold med denne avtalen? På bakgrunn av regjeringsplattformen som ble inngått mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF 30. september 2013, regnet UDI i fjor høst ut at cirka 170 barn og deres familier vil få saken sin vurdert på nytt med denne avtalen. I og med at forslaget til forskrift er i samsvar med denne samarbeidsavtalen, vil tallene i mars 2014 være noenlunde de samme; rundt 170 barn kan omfattes av avtalen.

Forskriftsendring nummer to: Varig løsning for lengeværende barn

Avtalepartnerne foreslår følgende forskrift:

§ 8-5. Vurderingen av sterke menneskelige hensyn i lovens § 38 ved søknad om oppholdstillatelse fra barn

Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.

Dersom opphold skal gis på grunn av barnets tilknytning til riket må foreldrene som hovedregel ha medvirket til å avklare egen identitet og bidratt til å muliggjøre retur.

Ved utlendingsmyndighetenes vurdering i slike tilfeller skal følgende vektlegges:

a) Barnets alder
b) Barnets behov for stabilitet og kontinuitet
c) Hvor lenge barnet har bodd i Norge
d) Hva slags språk barnet snakker
e) Helsesituasjonen, både fysisk og psykisk
f) Barnets forhold til venner og nærmiljø
g) Omsorgssituasjonen i Norge
h) Foreldrenes mulighet til å gi omsorg ved retur
i) Menneskerettslig situasjon ved retur

Ved avveiing mot innvandringsregulerende hensyn, skal et avslag være barnefaglig forsvarlig.

NOAS mener: Det er positivt at det konkretiseres hvilke barnefaglige kriterier som skal tillegges vekt. Det er videre positivt at det tydelig understrekes at barnas beste skal tillegges mer vekt i en samlet vurdering.

NOAS er imidlertid usikker på om forskriftsendringen medfører et klarere regelverk for barna. Det er i forslaget innført ett nytt innvandringsregulerende hensyn: En forutsetning om at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og «bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig». Å bidra til å muliggjøre retur kan defineres som at foreldrene enten har oppsøkt hjemlandets ambassade for å anskaffe seg hjemlandets reisedokumenter eller søkt IOM om retur. Siden det er svært få av de lengeværende barnefamiliene som har gjort dette, kan forslaget i praksis medføre en innstramning av dagens praksis.

Begrepet «barnefaglig forsvarlig» er ikke definert og det er uklart i hva som legges i begrepet. Det vil igjen på kunne medføre at vi får et uklart regelverk som blir opp til utlendingsforvaltningen å fylle med innhold.

Det gjenstår derfor en del begrepsavklaringer i forslaget. Det gjør det vanskelig på nåværende tidspunkt å vurdere om hvordan forskriftsendringen vil slå ut i praksis

Forskriftsendring nummer tre: Krav til begrunnelse i vedtak som berører barn

Avtalepartnere har videre foreslått en forskrift hvor begrunnelse i saker som berører barn konkretiseres. Dette er svært positivt og vil medføre at utlendingsforvaltningens praksis vil være enklere å etterprøve. Bestemmelsen kan også bidra til at vi får en mer enhetlig praksis på dette området.

Forskriftenes tekst er som følger:

§ 17-1 a. Begrunnelse i vedtak som berører barn

I vedtak som berører barn, skal det fremkomme

a) hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vurdert,
b) hvilke innvandringsregulerende hensyn som er vurdert,
c) avveiningen som er foretatt mellom eventuelle motstridende hensyn.

Første ledd gjelder likevel ikke dersom det anses åpenbart unødvendig fordi hensynet til barnet uansett ikke har betydning for beslutningen, eksempelvis fordi det gis opphold på annet grunnlag.

Lukkede mottak og fengsling av asylsøkere:

Benytte handlingsrommet i § 106 i Utlendingsloven: De fire partiene gir uttrykk for at dagens hjemler for internering kan og skal brukes mer aktivt. De vil klargjøre hvordan i et fremtidig rundskriv. Det er da svært viktig at det offentligjøres statistikk for bruken av alternativer til fengsling. NOAS mener også det er behov for en gjennomgang av praksis når det gjelder domstolenes vurdering av de folkerettslige kravene som må vurderes ved hver innsettelse på Trandum, og ved forlengelse av fengsling. Studier har avdekket svakheter ved disse vurderingene i både Sverige og Danmark. De underliggende folkerettslige prinsippene: om det er nødvendig, proporsjonalt og ikke urimelig å internere, må være vurdert og oppfylt i alle saker.

Endret fremstillingsfrist: Ved å øke fremstillingsfristen i utlendingssaker til 72 timer vil det være mulig å gjennomføre tvangsreturer i flere saker, uten at domstolene vurderer grunnlaget for frihetsberøvelsen. En slik økning går i motsatt retning av UNHCRs «Detention Guidelines» som gir uttrykk for «best practice» og som anbefaler 24-48 timer.

Fengsling i 48-timerssaker: NOAS er positive til at de som åpenbart ikke har behov for beskyttelse og som begår kriminalitet skal returneres til hjemlandet. Samtidig er det viktig å huske på at det blant asylsøkere fra disse landene kan befinne seg enkeltpersoner med beskyttelsesbehov og sårbare grupper. Deres rettssikkerhet må sikres, også når det gjelder internering. Det er positivt at det settes en grense på 72 timer som et selvstendig grunnlag. Etter dette vil de folkerettslige prinsippene: om det er nødvendig, proporsjonalt og ikke urimelig å internere måtte vurderes ved forlengelse. Til enhver tid må det vurderes om sårbarhet gjør det urimelig å internere.

Det gis i dag ikke informasjon om asylprosedyren i interneringsinstitusjonen på Trandum. Slik informasjon må gjøres tilgjengelig, slik at også denne gruppen utlendinger får tilgang til veiledning og informasjon om asylsprosessen fra NOAS, som pålagt i utlendingsforskriftens § 145 a.

Hurtigbehandling i domstolene: Ved innførsel av en hurtigprosedyre for domstolene, må rettssikkerheten ivaretas. Det vil også være viktig at domstolene har tilstrekkelig kompetanse og erfaring med å vurdere de folkerettslige reglene som setter grenser for bruken av internering.

Differensierte mottak:

Regjeringen ønsker å endre mottaksstrukturen og opprette to nye typer mottak. Den ene typen kalles integreringsmottak og skal være et tilbud for de som har fått oppholdstillatelse og venter på å bli bosatt i en kommune. Den andre typen skal være retursentre for de som har fått avslag og er ment å skulle reise hjem. Retursentrene skal hovedsakelig legges til det sentrale østlandsområdet. De skal likne på ordinære mottak når det gjelder standard, bemanning og aktivitetsnivå, men det blir større fokus på returarbeid. Det vurderes om det bør bli egne sentre spesielt for barnefamilier og /eller personer med Dublin-sak. Noen retursentre kan også få plasser for personer som skal holdes fengslet.

Retursentre med frihetsberøvelse: Regjeringen varler at den vil opprette «retursentre» med «høyere sikkerhet» og hvor frihetsberøvede etter utlendingsloven § 106 vil kunne tas imot. Hva som ligger i «høyere sikkerhet» er uklart. Bruken av ordet «frihetsberøvelse» er imidlertid sentralt. Ut i fra Norges internasjonale forpliktelser er det ingen prinsipiell forskjell på hva man kaller et mottak/senter/internat/fengsel. Hvis personene som sitter der er frihetsberøvet så gjelder alle rettsikkerhetsgarantiene i folkeretten. Blant annet må alternativer til fengsel alltid vurderes og de folkerettslige prinsippene: om det er nødvendig, proporsjonalt og ikke urimelig å internere må vurderes, både ved innsettelse og ved forlengelse av fengsling.

Samtidig vil det være positivt hvis de nye mottakene har en bedre standard og atmosfære enn de fengselsliknende forholdene på Trandum. At kapasiteten på Trandum utvides har i seg selv liten betydning. Det viktige er at en korrekt vurdering blir gjort før noen frihetsberøves der, og at alternativer til internering/fengsling bør kunne være tilstrekkelig i mange saker.

Enslige mindreårige: Mottaksstrukturen for enslige mindreårige skal etter avtalen forbli lik som i dag.

NOAS mener: Det er mye som fortsatt er uklart i forslaget til ny mottaksstruktur. Når det gjelder forslag om integreringsmottakene, kan det være et spørsmål om det er hensiktsmessig for integreringen å måtte flytte flere ganger i løpet av prosessen. For barnefamilier vil det kunne innebære bytting av skole og tap av nettverk gjentatte ganger i en fase hvor man kanskje har særlig stort behov for stabilitet.

Opprettelsen av retursentre, herunder også ulike typer retursentre, vil føre til en mer komplisert mottaksstruktur, noe vi ikke tror vil være til gagn verken for den enkelte eller rent kostnadsmessig. Antallet og sammensetning av asylsøkere som kommer til Norge varierer og er i stor grad utenfor norske myndigheters kontroll. Dette innebærer at det er nødvendig med et fleksibelt system.

Erfaring fra ventemottakene som ble avviklet i 2010 viste at daværende ventemottak ikke virket returfremmende, men at de snarere hadde motsatt virkning ved at de førte til større grad av klientifisering og pasifisering enn ordinære mottak. Det var høyt konfliktnivå ved ventemottakene.

I 2010 foreslo daværende Justis- og politidepartement å opprette retursentre med samme standard og bemanning tilsvarende ordinære mottak og med i større grad enn ventemottak vektlegging av returfremmende informasjons- og aktivitetstilbud. De skrinla planene september 2011. Begrunnelsen var økonomisk: retursentre ville være uforholdsmessig dyrere å drive enn ordinære mottak. Vi har ikke grunn til å tro at situasjonen er annerledes i dag.

NOAS erfarer at mange asylsøkere ikke har forstått at asylprosedyren er over. Flere uttrykker at de ikke har forstått innholdet i vedtakene eller har forstått at prosedyren er over. NOAS har større tro på en bedre formidling av vedtaket og realitetsorientering overfor den enkelte, enn opprettelsen av egne retursentre.

Effektiv saksbehandling:

Omgjøringsbegjæringer: Behovet for en godt fungerende ordning for omgjøringsbegjæringer, med reelle muligheter for å få en ny vurdering av saken, er ekstra stort på utlendingsfeltet, siden det er vanskelig for den enkelte utlending å få saken prøvd for en domstol. NOAS mener det er bekymringsfullt dersom UNEs saksbehandlerkapasitet belastes med et stort antall omgjøringsanmodninger som åpenbart ikke kan føre fram. NOAS er derfor i utgangspunktet ikke negativ til forenklinger i UNEs besvarelser.

Formkrav: NOAS er kjent med de formelle krav til omgjøringsanmodninger som følger av UNEs egne retningslinjer. For NOAS er det grunnleggende viktig at det ikke forskriftsfestes formelle krav som avskjærer realitetsbehandling av omgjøringsanmodninger med reelt innhold på et rent formalistisk grunnlag.

 Ukjent oppholdssted: Kjent oppholdssted er ikke – og bør ikke bli – et lovfestet vilkår for å behandle omgjøringsanmodninger. Konsekvensene av å stille et slikt krav er ikke tilstrekkelig klarlagt. Søknader som gjelder barns humanitære situasjon eller papirløse utlendinger som anfører å være vernet mot retur, må vurderes selv om søkerne ikke har oppgitt fast bopel. Det kan videre være tilfeller med endrede sikkerhetsforhold i søkerens opprinnelsesland eller nye opplysninger som har betydning for utlendingens troverdighet, som må medføre en reell behandling av saken, uavhengig av om oppholdsstedet er kjent eller ikke.

 Individualisert begrunnelse: NOAS mener at omgjøringsbegjæringer som inneholder en god begrunnelse for at saken vil kunne vurderes på en annen måte, bør tas til behandling, selv om det ikke kan legges fram nye, avgjørende opplysninger eller bevis. I slike saker bør det fortsatt gis en individuell begrunnelse, selv om omgjøringsanmodningen ikke skulle føre fram. Dette er vesentlig for asylsøkerens forståelse for avgjørelsen. En best mulig forståelse av de kriterier og vurderinger som nemnda bygger sin avgjørelse på, vil videre kunne medvirke til å klargjøre hva som faktisk skal til for å få et positivt vedtak.

Styrking av juridisk rettledningen før første søknad: NOAS mener dette er et meget viktig grep, både for å styrke asylsøkeres rettssikkerhet og for å effektivisere asylprosessen.

NOAS anbefaler:

1. Informasjon og veiledning til asylsøkere må komme før asylsøker intervjues om sentrale asylspørsmål.
2. NOAS mener dagens bruk av ankomstsamtaler sammen med registrering eller «utvidet registrering», som PU kaller det, er uheldig. Grunnen er at UDI – eller PU, som det nå er foreslått skal overta – stiller sentrale asylspørsmål på et tidspunkt hvor asylsøker ikke har fått forsvarlig veiledning. Dette innebærer at asylsøker kan svare basert på feil/dårlige råd/informasjon fra smuglere eller andre. Dette medfører i mange tilfeller et seinere behov for å korrigere informasjon gitt til PU/UDI ved ankomst. I verste fall brukes informasjon gitt på feil/misforstått grunnlag under registrering/ankomstsamtale mot asylsøker seinere i prosessen. NOAS ser flere eksempler på dette, særlig i vurderinger gjort av UNE. Ankomstsamtaler brukes ikke overfor alle søkere. NOAS har ikke noe klart inntrykk av hvilke kriterier som legges til grunn for bruk av ankomstsamtale eller ikke. Dette gir uheldig forskjellsbehandling.
3. Det er en stor fordel om NOAS’ informasjon og veiledning før asylintervju kan gis når asylsøkerne har fått sovet ei natt eller to, og ikke rett etter ankomst. Vi vet utfra erfaring at de første døgnene er intense og asylsøkere husker ofte uklart eller bare biter av all informasjon de har fått i løpet av det første døgnet.
4. NOAS mener det vil være en fordel om veiledningen som gis før asylintervju i større grad enn i dag kan spisses mot selve intervjusituasjonen; viktigheten av dokumentasjon, detaljer og troverdighet. I dag må vi også bruke tid – og dermed asylsøkeres konsentrasjon – på informasjon om situasjon i mottak og retur. Informasjon vi mener asylsøkere vil ha mer utbytte av å få i en annen – og seinere setting.
5. Det er viktig at asylsøkere kan endre opplysninger de har oppgitt under registrering etter veiledning fra NOAS. Dette for å forhindre at feilaktig informasjon, gitt på grunn av mangelfull eller misledet forståelse av norsk asylprosess, brukes mot asylsøker seinere i prosessen.
6. Utvidet helseundersøkelse/kartlegging av sårbare, samt at relevant helseinformasjon/sårbarhet formidles til asylenheten i UDI, med informert samtykke fra den det gjelder, helst før intervjuet, men også fra mottakene dersom problemer først avdekkes der. 

Unntak for taushetsplikt for ansatte ved asylmottak og omsorgssentre for enslige mindreårige: Ansatte i kommunale mottak er bundet av forvaltningslovens regler om taushetsplikt, med liten adgang til å videreformidle opplysninger om noens personlige forhold uten samtykke. For ansatte ved mottak med privat driftsoperatør gjelder ikke forvaltningsloven direkte; her reguleres taushetsplikten av UDIs Reglement for drift av statlige mottak (driftsreglementet). Driftsreglementet pålegger de mottaksansatte samme taushetsplikt som etter forvaltningsloven §§ 13 – 13 f. Det er imidlertid gjort eksplisitt unntak fra taushetsplikten overfor UDI; de ansatte har adgang til å videreformidle opplysninger, enten på forespørsel eller av eget tiltak. De har likevel ikke en aktiv informasjons- eller rapporteringsplikt overfor UDI.

Kommunal- og regionaldepartementet ba i 2004 Justisdepartementets lovavdeling om juridisk bistand i spørsmålet om taushetsplikt og informasjonsutveksling. Dette omtales i Bergeutvalgets rapport om mottakssytemet I velferdsstatens venterom (NOU 2011:10, pkt 18.4.5.).

Lovavdelingen i Justisdepartementet avga sin betenkning om forholdet 4.8.2005. Her ble blant annet følgende slått fast:

• Mottakene er ikke en del av utlendingsforvaltningen.
• Ansatte i kommunalt drevne mottak har lovbestemt taushetsplikt etter forvaltningsloven. Denne taushetsplikten kan ikke oppheves gjennom en bestemmelse i driftsreglementet om at de mottaksansattes taushetsplikt ikke skal gjelde overfor Utlendingsdirektoratet.
  Betenkningen konkluderte altså med at det er et rettslig skille i taushetsplikten mellom ansatte i kommunalt drevne mottak og ansatte i privat drevne mottak, herunder i mottak drevet av humanitære organisasjoner. I praksis innebar dette følgende:
• Ansatte i alle mottak kunne utlevere alle slags opplysninger til Utlendingsdirektoratet, forutsatt at det forelå samtykke fra den personen opplysningene gjaldt.
•  Ansatte i privat drevne mottak kunne utlevere alle slags opplysninger til Utlendingsdirektoratet uten samtykke fordi deres avtalepålagte taushetsplikt ikke gjaldt overfor Utlendingsdirektoratet.
•  Ansatte i kommunalt drevne mottak kunne utlevere opplysninger til Utlendingsdirektoratet uten samtykke hvis det var hjemmel for det i forvaltningsloven, herunder for å fremme mottakets oppgaver.
• Arbeids- og inkluderingsdepartementet sendte 11.6.2009 på høring et forslag til lovendring og forskriftsbestemmelser om unntak fra taushetsplikt og opplysningsplikt for ansatte ved mottak og omsorgssentre.

NOAS har i tidligere høringsuttalelse stilt spørsmål ved om oppheving av taushetsplikt, for å gi utlendingsforvaltningen innsyn i taushetsbelagt informasjon på mottak og i omsorgssentre, er et forholdsmessig inngrep i asylsøkeres personvern. En grunnleggende målsetting med mottaksdrift er å ivareta beboeres behov for trygghet.  Vi ser oppheving av ansattes taushetsplikt som en svekkelse av slik trygghet. Videre vil forslaget sette ansatte i en dobbeltrolle og en vanskelig lojalitetskonflikt mellom hensynet til beboernes rettssikkerhet og en form for kontrolloppgave for myndighetene. Det vil videre kunne bli tilfeldigheter som avgjør hvilken informasjon som tilflyter mottaksansatte og derigjennom vil påvirke den enkeltes sak.

NOAS erfaring fra besøk i mange mottak og kontakt med mange asylsøkere, er at det er nødvendig å øke tillit mellom asylsøkere og myndigheter og at det er viktig å gjøre relevant informasjon om kriterier i asylprosess og veiledning om asylsøkeres sak og situasjon så enkelt tilgjengelig for asylsøkere som mulig. Vi frykter at det motsatte vil skje, dersom taushetsplikt oppheves og bosituasjonen i mottak blir preget av mistenksomhet. Dermed vil den generelle tillit til myndigheter svekkes og asylsøkere vil unngå å ta opp med mottaksansatte problemstillinger som de er usikre på vil påvirke deres situasjon negativt. Noe som igjen kan forhindre viktig saksavklaring for både asylsøkere og myndigheter.

Styrke bosettingsarbeidet i kommunene og se på innretningen i tilskuddsordningene.

NOAS mener det er svært positivt at regjeringen vil vurdere alternative måter for bosetting og ulike modeller for selvbosetting, som kan føre til at personer som har fått innvilget opphold i Norge kan bosettes utenfor asylmottak raskere. Vi slutter opp om at innretningen på tilskuddsordningen gjennomgås.

NOAS mener det er av stor betydning for bosetting og integrering å gjøre det lettere for asylsøkere å få rett til arbeid mens de venter på å få sin søknad om asyl behandlet. Tidlig sysselsetting vil kunne bidra til å lette integrerings- og bosettingsarbeidet.

Prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering.

Per i dag baserer Norge sine uttakskriteriet for kvoteflyktninger i hovedsak på hvem som har krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen. Det skal foreligge et behov for gjenbosetting i et nytt land, og det skal ikke være forhold knyttet til sikkerhet, samfunnsmessig orden eller offentlig helse som taler imot det. Videre er det et spesielt fokus på kvinner og en andel av kvoten er forbeholdt sårbare kvinner

Norge har tidligere vurdert flyktningens mulighet for å bli integrert i Norge som et kriterium, men gikk bort fra dette i mars 2008. Da ble det bestemt at en flyktnings utdannings- og yrkeserfaring ikke skal ha betydning for muligheten til å bli tatt ut som overføringsflyktning. Hensyn som blir vektlagt er kommunenes mulighet til å integrere ulike sosiale grupper, henholdsvis familier opp mot enslige, enslige mindreårige og personer med behov for spesiell tilrettelegging. Her er mulighetene for å ta imot varierende og dette blir kommunisert til UNHCR ved uttak. Det er likevel ikke individuelle vurderinger av en persons bakgrunn som ligger til grunn for vurderingene, så lenge det er bekreftet et beskyttelsesbehov.  Se: http://www.unhcr.org/46f7c0ee2.html

Land som Danmark, Nederland og Finland har føringer om integreringspotensial for dem som tas ut på kvoten. I Danmark er blant annet kriteriene at utlendingen skal ha potensial til å etablere seg i Danmark med henblikk på personens språkkunnskaper, arbeidserfaring, utdanning, i tillegg til familiesituasjon, nettverk, alder og motivasjon.

NOAS mener: NOAS er svært kritisk til at personer på flukt skal tilbys hjelp etter kriterier om hvilken utdanning eller arbeidserfaring de har. Vi har et felles humanitært ansvar for å bistå og beskytte flyktninger. Manglende utdanning eller arbeidserfaring skal ikke være kriterier som kan ekskludere flyktninger fra å komme til et trygt land.