2014 ble året da antallet tvangsreturer ble det alt­overskyggende målet for regjeringens asyl-, flyktning- og utlendingspolitikk. I Europa ble antallet eritreiske asylsøkere tredoblet fra året før og internasjonalt vokste Syria-krisen til uhyggelige proporsjoner. Men i Norge var regjeringens fremste mål å få sendt ut nok utlendinger til å nå justis­minister Anundsens nye, høye måltall.

I et Europa hvor antallet asylsøkere var stigende, og både UNHCR og EUs asylkontor konstaterte at en større andel ville få opphold, valgte regjeringen i Norge å kutte i Utlendingsdirektoratets budsjett og øke returbevilgninger til politiet. Mens det ble returnert 5.966 utlendinger uten lovlig opphold i 2013, ble måltallet for retur av utlendinger satt til 7.100 for 2014.

Kort tid etter at de nye politiske kostene fra FrP inntok Justisdepartementet høsten 2013, ble måltallet for utsendelse av asylsøkere med avslag økt fra 1.200 til 1.500 for 2014. I arbeidet med revidert budsjett ble måltallet skrudd ytterligere opp for asylsøkere med avslag: 1.900 av de til sammen 7.100 utlendinger som skulle ut av landet.

Forhold langt utenfor norsk politis kontroll, gjorde det utover våren og sommeren vanskelig å nå de høye måltallene. Krigen i Syria bare vokste i omfang og islamistiske grupperinger trakk over grensen til Irak og utløste krig mot irakiske myn­digheter og kurdiske Peshmerga-krigere. I Gaza var det dyp humanitær krise og returstans, som følge av Israels siste angrepskrig sommeren 2014. I Vest-Afrika herjet ebola og en uavklart situasjon mellom vestlig allierte og Iran bidro til problemene med å få uttransportert mange nok.

I august var det møte i Justisdepartementet og justis­minister Anders Anundsen ga representanter for Politidirektoratet og Politiets utlendingsenhet klar beskjed: Måltallene skulle nås, uansett. Konkret betydde det for politiet at de måtte returnere alle det var praktisk mulig å få returnert, enten det var barnefamilier med avslag på asylsøknad eller straffedømte med utvisningsvedtak. 

Mange afghanske barnefamilier hadde blitt værende i Norge etter avslag på søknad om asyl. Retur­avtalen mellom Afghanistan, Norge og UNHCR fra 2005 åpnet for tvangsreturer, men afghanske myndigheter hadde klart signalisert at de var negative til tvangsretur av barnefamilier til internflukt i Kabul. Afghanistan var under stort påtrykk fra Iran og Pakistan, som antas å huse henholdsvis rundt ­1 million og 2,5 millioner afghanske flyktninger. Fra både pakistanske og iranske myndigheter er det et sterkt ønske om å tilbakeføre afghanske flyktninger til hjemlandet. Samtidig har det de siste årene vært stor intern migrasjon fra usikre, fattige deler av landet til hovedstaden Kabul. Etter at vestlige land har trukket ut store deler av militær tilstedeværelse i landet og internasjonale servicetilbydere har fulgt etter, er arbeidsledigheten i Kabul høy og de humanitære forholdene svært vanskelige for mange internflyktninger.

Høsten 2014 ble tvangsutsendelsene av lengeværende barn kraftig intensivert. Barn i lengeværende familier fra Afghanistan utgjorde en stor gruppe av de utsendte barna. Justisminister Anders Anundsen henviste flere ganger utover høsten 2014 til at det tidlig i 2014 hadde «åpnet seg en mulighet» for retur av barnefamilier til Afghanistan. Det ble aldri nærmere utdypet hva denne «åpningen» bestod i.

Regjeringens støttepartier, Venstre og KrF reagerte skarpt på de massive utsendelsene av lengeværende barn og mente dette var i strid med intensjonen i asylavtalen med regjeringen. Også politikere i andre partier fulgte opp med spørsmål til justisministeren. I oktober ble regjeringens returpolitikk tema under trontaledebatten på Stortinget. Statsråd Anundsen informerte Stortinget om at han i januar 2014 hadde gitt politiet nye retningslinjer for å sikre at lengeværende asylbarn ikke skulle prioriteres spesielt i politiets utsending av asylsøkere med ulovlig opphold. Det viste seg imidlertid at disse retningslinjene aldri hadde nådd politiet. Noe Anundsen ikke hadde fått med seg, fordi han aldri leste kopien av tildelingsbrevet eller politiets rapporter til politisk ledelse om returer av barnefamilier. 

I januar 2015 gikk et klart flertall i Stortingets kontrollkomité inn for å kalle justisministeren inn til en åpen høring, for å avklare om Stortinget var blitt feilinformert om regjeringens returpolitikk høsten 2014. I februar avslørte Bergens Tidende at afghanske myndigheter allerede i november hadde skrevet brev til den norske ambassaden i Kabul, hvor de protesterte mot det høye antallet returnerte barnefamilier fra Norge. Brevet ble vinteren 2015 fulgt opp med nye brev, hvor afghanske myndigheter ba om midlertidig stans i returer, inntil det foreligger en ny returavtale mellom Norge og Afghanistan.

NOAS ble invitert til å innlede høringen i Stortingets kontrollkomite 6. februar 2015. En høring som resulterte i mistillit mot justisministeren fra SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Samlet er fasiten for regjeringen at måltallet for tvangsreturer i 2014 ble nådd, men til en meget høy politisk pris. Justisministeren er sterkt svekket og regjeringens støttepartier Venstre og KrF har skarpt kritisert både statsråden og regjeringens politikk.

Men den høyeste prisen er betalt av de mange barna som ble revet ut av sin norske hverdag og tvangssendt til usikre områder i Afghanistan eller Jemen. En politikk NOAS har arbeidet for å forhindre og som vi i 2015 følger opp med arbeid for å styrke rettssikkerheten for alle lengeværende barn.

I NOAS’ årsrapport for 2014 kan du lese mer om NOAS’ arbeid for rettssikkerhet, informasjon, veiledning og rettshjelp til asylsøkere og til lengeværende barn av asylsøkere med avslag.

Med vennlig hilsen

Ann-Magrit Austenå

Generalsekretær