Ventetiden for asylsøkere i Norge er lang og kostnadene til mottak og integrering øker. Men arbeidstillatelse og dermed rett og plikt til å ta ansvar for seg selv, skal asylsøkere likevel ikke få.

Utgiftene til asylmottakene har blitt tredoblet til 2,7 milliarder kroner siden i 2007, meldte Aftenposten i juni. Totalt økte kostnadene til integrering og innvandring fra 6,7 milliarder kroner til 13,7 milliarder kroner i denne perioden. Men fortsatt er det like håpløst vanskelig å få rett til legalt arbeid og dermed økonomisk selvstendighet for asylsøkere i Norge.

For ti år siden var det en tverrpolitisk enighet om at midlertidig arbeidstillatelse for nyankomne asylsøkere var et utmerket tiltak. Argumentene sto i kø: Det fremmet integrering, asylsøkere kunne forsørge seg selv og betalte til og med skatt, sysselsettingen bidro til å forbedre asylsøkernes psykiske tilstand og forholdene i mottak ble mer stabile når beboere var aktivisert. Hjemmelen for en slik tillatelse omfattet krav om at det ikke skal være tvil om identitet, samt enkelte andre vilkår. Utgangspunktet var en mulighet for en romslig vurdering, og de fleste asylsøkere fikk lov til å jobbe.

Etter hvert begynte myndighetene å lete etter midler for å begrense antallet asylsøkere til Norge, og midlertidig arbeidstillatelse kom i søkelyset. Det fantes ingen bevis på at muligheten til å jobbe under venteperioden var et trekkplaster for asylsøkere. Dette ble likevel konklusjonen. Først ble praksisen strammet inn uten endringer i regelverket. Blant annet ble kravet om identitetsdokumenter strengere. Da den nye utlendingsloven og forskriften trådte i kraft i januar 2010, fikk myndighetene en mulighet til å stramme inn også regelverket. Ifølge forskriften kreves det nå at asylsøkeren legger frem pass eller et nasjonalt identitetsbevis før midlertidig arbeidstillatelse kan gis. Utlendingsdirektoratet har lagt seg på en maksimalt restriktiv linje og krever pass fra alle, bortsett fra dem som kommer fra land som ikke utsteder pass. Noe som er situasjonen i en ikke fungerende stat som Somalia.

Konsekvensen er at det i dag er svært få asylsøkere som gis rett til arbeid. Det er faktisk lettere å få asyl enn midlertidig arbeidstillatelse. Personer som ikke kan få pass på grunn av sin motstandsvirksomhet i hjemlandet, har mulighet til å få asyl i Norge, men er utelukket fra midlertidig arbeidstillatelse.

Uten mulighet til å arbeide, reduseres asylsøkernes mulighet til å betale tilbake på den gjeld mange av dem står i til andre som har bidratt til å finansiere deres flukt til Norge. Noe som igjen setter dem i en vanskeligere situasjon, dersom de får avslag på sin søknad. Manglende evne til selv å kunne gjøre opp for seg, kan like mye være et hinder for retur som et returfremmende tiltak.

Statssekretær Pål K. Lønseth sa på UDIs vårkonferanse i juni at alle som kan sannsynliggjøre sin identitet, kan få midlertidig arbeidstillatelse. Slik er det ikke. En asylsøker kan ha nasjonalt identitetskort og andre bevis på hvem han er, og UDI legger identiteten til grunn i asylsaksbehandlingen. Men midlertidig arbeidstillatelse får han ikke, siden han ikke har pass.

På grunn av væpnet militær konflikt, drap på sivile, vilkårlig fengsling, tortur og uoversiktlig sikkerhetssituasjon er det i vår innført returstopp for asylsøkere fra Libya, Syria og Jemen. Alle saker fra asylsøkere fra disse landene er lagt på is og vil ikke bli behandlet.  De som mangler pass får ingen arbeidstillatelse og må gå uvirksomme, mens de avventer den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i sine hjemland.

En annen gruppe asylsøkere som har det vanskelig som følge av den såkalte arabiske våren, er palestinere som har kommet til Norge fra Gulf-stater som Qatar, Emiratene og Saudi-Arabia.  Myndighetene i mange Gulf-stater ser på palestinere som potensielle oppviglere og ønsker ikke å gi dem ny arbeids- eller oppholdstillatelse. Uten pass fra de palestinske områdene får de ikke arbeidstillatelse i Norge. De er fanget i en umulig situasjon; uten stat, uten pass, uten asyl eller oppholdstillatelse i Norge, uten mulighet for retur – og uten arbeid. NOAS har gjentatte ganger tatt opp situasjonen for disse asylsøkerne med Kommunal- og administrasjonskomiteen på Stortinget, uten å få noe svar.

Palestinernes president Mahmoud Abbas var nylig i Norge. Utenriksminister Jonas Gahr Støre understreker palestinernes rett til internasjonal anerkjennelse av en palestinsk stat. Samtidig sier justisminister Knut Storberget nei til å avhjelpe en håpløs situasjon for et fåtall palestinske asylsøkere uten pass fra de palestinske områdene.

I Sverige har den konservative regjeringen funnet ut at staten kan spare mye penger ved å la asylsøkere arbeide mens de venter på avgjørelse i sin sak. De kommer inn i arbeidslivet, lærer språket i praksis, og veien til god integrering blir kortere og billigere.  Tar søknadsprosessen i Sverige lengre tid enn fire måneder, har asylsøker rett til arbeid, uavhengig av identitetsbevis eller reisedokumenter.

Også i Finland får asylsøkere arbeide. Etter tre måneder, dersom asylsøker har gyldig reisedokument. Andre dokumenter enn pass godtas. Etter seks måneder fra innlevering av asylsøknad har asylsøkere i Finland lovhjemlet rett til arbeid, selv uten gyldig identitetsbevis, pass eller annet reisedokument.  

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for asylsaker i Utlendingsdirektoratet, UDI, er nå rundt seks måneder. Berge-utvalget, som har vurdert organisering og rammer for tilbudet til asylsøkere i Norge, anbefaler midlertidig arbeidstillatelse til flest mulig. De mener at det må være andre måter å hindre misbruk av asylordningen på enn i betydelig grad å begrense asylsøkeres mulighet til å ta arbeid.  “Lediggang er roten til alt ondt”, sier utvalgets leder Gunnar Berge til Aftenposten.  Det er også NOAS’ entydige erfaring. Vi oppfordrer derfor både justisminister og statsminister til å lytte til vurderingene fra partiets tidligere finans- og kommunalminister.

Ann-Magrit Austenå, generalsekretær og Paula Tolonen, spesialrådgiver i NOAS