De nordirakiske kurderne (MUF-erne) har gjennom flere år vært utsatt for en ustadig, uansvarlig og FN-stridig behandling som har henvist dem til en marginalisert og ofte kummerlig tilværelse i Norge.
Tidligere statsråd Erna Solberg, som har vært spesielt hard i sin kritikk av UDI, fikk selv kritikk av FN for en politikk som hensatte mange i en elendig tilværelse. FN-kritikken fikk ingen konsekvenser for Solberg. Det ville være desto mer urimelig dersom UDIs ønske om å la nåde gå for rett skulle få det.

Etter seks års uvisshet i Norge hadde Solberg bestemt at kun de som var i arbeid skulle få opphold. Sårbare grupper som mer enn noen trengte en løsning, som syke, arbeidsuføre, pensjonister og kvinner i omsorg, ble holdt utenom. Det er naturligvis ikke fritt opp til UDI å endre på et politisk direktiv, hvor urimelig eller lite barmhjertig det skulle være. UDI har imidlertid adgang til å innvilge av sterke menneskelige hensyn, noe som også hadde blitt understreket av Kommunaldepartementet i et rundskriv fra februar 2005. Diskusjonen om hvorvidt UDI gikk ut over sine instrukser berører komplekse spørsmål, og det er uheldig at Solbergs harme har fått etablere standarden for svaret.

Den virkelige skandalen er ikke UDIs ansvarlige og nyanserte forsøk på å løse denne situasjonen, men den hardhendte og uempatiske politikken kurderne lenge hadde vært utsatt for i Norge. En viktig del av bakteppet er at mange av de kurderne som UDI nå har innvilget opphold, var barn og ungdommer den gang 180 000 av deres familiemedlemmer og bekjente ble myrdet av Saddam Hussein på slutten av 80-tallet. De har kommet til Norge med et ærbart ønske om å se sine egne barn vokse opp i varig trygghet. Det vil de nå få.

Rune Berglund Steen, fagsjef NOAS