Det var uunngåelig at Utlendingsdirektoratet ville få kritikk for ikke å ha orientert ansvarlig politisk ledelse i departementet om den praksisen man utviklet for de såkalte MUF-erne. Sentrale premisser i Graver-kommisjonens UDI-gjennomgang er imidlertid utpreget skjønnsmessige, og et annet utvalg kunne uten problemer ha nådd andre konklusjoner.
Erna Solbergs midlertidige forskrift oppstilte visse krav for at opphold kunne gis, spesielt at man skulle være i arbeid på en bestemt dato. For personer som ikke var i arbeid, vurderte UDI om det likevel forelå ”sterke menneskelige hensyn” etter utlendingsloven § 8 annet ledd som tilsa at opphold burde innvilges. 197 saker ble innvilget etter denne bestemmelsen. Det første stridsspørsmålet er hvorvidt denne praksisen var innenfor loven.

UDIs oppfatning var at Solbergs forskrift skapte en annen juridisk situasjon i MUF-sakene enn i andre saker, ettersom arbeid normalt ikke utløser opphold for andre grupper av asylsøkere. Når enhver asylsøker i pensjonsalder ikke innvilges opphold, er det ikke urimelig. Når pensjonisten derimot tilhører en gruppe asylsøkere som normalt gis opphold dersom de er i arbeid, kan avslag lett oppfattes som urimelig. Et annet eksempel kan være dersom noen uforskyldt mistet arbeidet kort tid i forveien. Dette er verken et påfallende eller originalt synspunkt. Det ligner simpelthen på god juss.

Graver-kommisjonens konklusjon er imidlertid svært kategorisk den motsatte: ”Etter granskingskommisjonens oppfatning kan det ikke være tvilsomt at direktoratet har bygd på en uriktig forståelse av utlendingsloven § 8 annet ledd.” Det som fremstår som forunderlig, er at i en 57 siders rapport er denne sentrale og meget klare konklusjonen lite inngående begrunnet.

Kommisjonen fortsetter: ”Det er ikke et sterkt menneskelig hensyn i lovens forstand at man tilfeldigvis var arbeidsløs på et bestemt tidspunkt, eller at man har fått tilsagn om jobb.” Dette er en ganske grov forenkling av UDIs syn. UDI har aldri hevdet at det er et sterkt menneskelig hensyn at man tilfeldigvis var arbeidsløs på et bestemt tidspunkt. Derimot har de hevdet at i en situasjon hvor det å være i arbeid innebærer at du får opphold, og vedkommende eksempelvis mistet jobben en måned tidligere fordi bedriften gikk konkurs, vil det være urimelig å nekte opphold, slik at det foreligger et sterkt menneskelig hensyn. Graver-kommisjonen må gjerne være uenig, men for det første burde den da ha redegjort tydeligere for grunnlaget for sin uenighet, og for det andre ville man uansett vanskelig ha kommet lengre enn at det er nettopp en faglig uenighet.

Faktum er at sterke menneskelige hensyn er en svært vid skjønnsbestemmelse som brukes i mange og ulike situasjoner. Eksempelvis gis enkelte nonner og munker som sendes til Norge av Den katolske kirke opphold etter denne bestemmelsen; ettersom de i mange tilfeller mangler formell utdannelse på spesialistnivå, kan de nemlig ikke gis vanlig arbeidstillatelse. I bruk av skjønnsrommet skiller dette seg fint lite fra MUF-sakene. Vi beveger oss med andre ord i et slikt skjønnsmessig rom at å slå fast at UDI tok feil, vanskelig lar seg gjøre. Tvert om kan UDIs ståsted fremstå som det umiddelbart mest rasjonelle: Man skal kanskje ikke gis opphold fordi man er i pensjonsalder, men man skal heller ikke nektes opphold fordi man er det.

Vurderingen fra Justisdepartementets lovavdeling av dette punktet er klar: ”Det er derfor ikke grunnlag for å fastslå at UDI har gått utenfor sin kompetanse…” ”Det faktum at det er gitt en forskriftsbestemmelse med vilkår som gir lite rom for skjønn, kan ikke i seg selv innebære en innskrenkning i UDIs skjønnskompetanse ved anvendelsen av en helt annen bestemmelse… Dersom departementet hadde ønsket å gi en instruks om anvendelsen av § 8 annet ledd, måtte det ha kommet klarere til uttrykk.”

På det andre sentrale stridsspørsmålet konkluderer Graver-kommisjonen tydelig på at UDI skulle ha informert departementet om sin praksis. Det er antagelig riktig. Kommisjonen konstaterer imidlertid også at det ikke er grunnlag for å oppfatte det som en bevisst tildekking fra UDIs side. Det er ingen tvil om at UDI hadde adgang til å innvilge en del tvilssaker av sterke menneskelige hensyn; det hadde også departementet uttrykt. Spørsmålet er hvor grensen gikk. For oss som godt vet hvor mye makt UDI har – og som er vant til å se dem bruke denne makten restriktivt – er det paradoksalt å se hvor bastet og bundet man her anser at UDI burde ha vært.

Også andre konklusjoner synes løst fundert. Den meget alvorlige påstanden om en ukultur i UDIs ledelse baserer seg spesielt på at innvendinger fra saksbehandlernivå ikke ble kommunisert opp til direktør Trygve G. Nordby. Praksisnotatet gikk hele veien opp fra saksbehandlernivå via underdirektør og avdelingsdirektør til direktøren, som nettopp hadde bedt om å få se et slikt notat. Enkelte saksbehandlere som hadde innvendinger mot notatet, fikk derimot ”bare” snakke med avdelingsdirektøren. Det kan være greit å ha med seg at UDI i 2005 behandlet nærmere 70 000 ulike arbeids- og oppholdssaker (inklusive fornyelser og statsborgerskap). Man må gjerne mene at Nordby burde ha involvert seg enda mer i detaljdiskusjonen – men det forblir igjen nettopp det: et synspunkt.

Det er også paradoksalt å se hvor stor granskningsiveren har vært. Da kurderne opprinnelig ble innvilget MUF våren 2000, skjedde det under forhold som i seg selv hadde fortjent en kommisjon. Vel 2000 saker ble ekspressbehandlet på noen få måneder, angivelig med innleid hjelp fra et vikarfirma. En saksbehandler som deltok i MUF-prosjektet, har overfor NOAS uttalt at saksbehandlingen var svært summarisk; hver saksbehandler fattet opp mot ti vedtak om dagen, ut fra ferdige vedtak hvor stort sett bare navn ble fylt inn. NOAS påtalte den gang de ekstreme forholdene og den eksepsjonelt lave rettssikkerheten, uten at noen viste interesse for å granske noe som helst. Det var også eksempler på forskjellsbehandling mellom MUF-ere og andre grupper som kan hevdes å ha vært lovstridig. I tillegg ble rettssikkerheten ekstra lav ved at kurderne – til forskjell fra andre – ikke fikk advokatbistand til å påklage UDIs vedtak. Dermed ble UDIs harelabbehandling i mange saker ikke etterprøvd av klageorganet.

Det er absurd dersom det nå skal feste seg et inntrykk av at UDI er påfallende liberale og nærmest slepphendte. Norsk asylpolitikk har nettopp gjennomlevd den mest markante innstramningsperioden noensinne, og det har vært UDI som har gjennomført det meste av Solbergs innstramningspakke. I løpet av de siste par årene har Norge utviklet en asylpolitikk som på mange punkter strider klart med FN. Mer enn 1000 asylsøkere som ifølge FN har krav på opphold, har fått avslag. Dette hadde fortjent en granskning.

Morten Tjessem, generalsekretær
Rune Berglund Steen, fagsjef, NOAS