fbpx
top

UNE følger ikke regelverket for lengeværende barn

Lengeværende barns rettssikkerhet blir ikke ivaretatt, og hensynet til barnets beste må fortsatt vike i mange saker. Utlendingsnemndas (UNEs) rapportering om praksis gir en misvisende beskrivelse av den faktiske situasjonen.

UNE presenterte denne uka sin gjennomgang av praksis overfor familier med lengeværende barn, ett år etter at den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft. NOAS har også gjennomgått et stort antall avgjørelser, og finner at mange saker ikke blir vurdert slik regelverket gir anvisning på.

– Forskriftsendringene innebar en klar forbedring, og det ble klargjort at barnets beste skulle vektlegges mer enn før. Dessverre ser vi ikke at regelendringene gjenspeiles i UNEs praksis, sier rådgiver i NOAS Mari Seilskjær.

Barn blir ikke hørt
Et hovedproblem i UNEs praksis er at barn ikke blir hørt. Bare i ni av 104 saker NOAS har gjennomgått fikk barna forklare seg direkte til dem som avgjorde saken, til tross for at barn har rett til å bli hørt og barnas forklaring er vesentlig for vurderingen av barnets beste og deres tilknytning.

UNE stiller også strengere krav til barnas tilknytning enn det regelverket tilsier. UNE opererer med en fast grense og et «grunnvilkår» om tilknytning, selv om rundskrivet klart sier at det ikke er fastsatt noen bestemt grense, men at det skal gjøres en konkret, individuell vurdering.

Argumenter for opphold bagatelliseres
UNE overdriver innvandringsregulerende hensyn og nedvurderer forhold som tilsier innvilgelse. I notatet vårt har vi opplistet en rekke konkrete eksempler, slik at folk selv kan se hvor urimelige en del av vurderingene er. For eksempel blir et barns funksjonshemming og behov for særlig oppfølging brukt som argument mot å gi tillatelse. UNE skriver at et utviklingshemmet barn lett vil klientifiseres og falle utenfor sosiale fellesskap i Norge, men at toleransen for annerledeshet generelt er langt høyere i Nigeria. UNE skriver også at situasjonen for barn som sendes til Afghanistan, hvor både sikkerhetssituasjonen og den humanitære situasjonen er særdeles vanskelig, ikke er verre enn for norske barn som flytter innenlands fordi foreldrene bytter jobb.

– Vi ser at barnets beste fortsatt ikke blir godt nok vurdert og vektlagt. UNE bagatelliserer argumenter for å gi tillatelse, og legger avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn som ifølge regelverket ikke skal veie tungt. Mange av vedtakene er særdeles frustrerende lesning, sier Seilskjær.

Innvandringsregulerende hensyn trumfer hensynet til barnets beste
I en del saker gis det oppholdstillatelse på tross av tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. Forutsetningen er at barna har svært sterk tilknytning. Samtidig ser vi omtrent like mange eksempler på at innvandringsregulerende hensyn tillegges avgjørende vekt også i tilfeller hvor barna har svært sterk tilknytning og barnets beste med styrke taler for å gi oppholdstillatelse. Blant dem som har fått avslag er barn som er født i Norge og har bodd her i mer enn ti og et halvt år, og tenåringer som har gått åtte år på skole her i landet.

Terskel viktigere enn tall
UNEs hovedfunn er at over 80 prosent av familiene har fått opphold, og at andelen er høyere enn tidligere. Det UNE ikke nevner, er at utvalget de bruker som grunnlag for beregningen er et annet enn tidligere. Bare barn med minst ett års skolegang og fire år og fire måneders oppholdstid i Norge er omfattet, selv om disse kriteriene aldri før har vært brukt til å avgrense hvem som anses som lengeværende barn. Det at UNE selv bestemmer hvilke familier som skal telles med, har selvfølgelig betydning for andelen innvilgelser de ender opp med. NOAS har gjennomgått et større antall saker, og av dem fikk 52 prosent innvilgelse. Av alle sakene UNE har gjennomgått, har om lag 45 prosent fått opphold.

– Tallene og andelen i seg selv sier lite. Det er vektleggingen av barnets beste og terskelen for å gi oppholdstillatelse som er det sentrale, uttaler Seilskjær.

UNE skriver selv at det «ikke [er] mulig å fastslå sikkert hvilke konkrete familier som nå har fått bli og som ikke ville ha fått tillatelse før forskriftsendringen. For det første fikk om lag halvparten av familiene i likeartete saker oppholdstillatelse også før forskriftsendringen, og for det andre er det tale om skjønnsmessige avgjørelser med varierende og ofte komplekse saksforhold.»

Praksis må evalueres
NOAS mener at UNEs rapportering er mangelfull, og ikke tilfredsstiller avtalen mellom regjeringen og mellompartiene om at praksis skulle evalueres etter ett år.

– Vi savner en reell evaluering av praksis, slik partiene ble enige om da regelen ble innført. Nå har UNE gjennomgått og beskrevet egne vedtak, men uten å gå inn på mange av de mest problematiske sidene. Det gjenstår å gjøre en grundig vurdering og evaluering av nemndas praksis overfor disse barna, sier Seilskjær.

 

Les hele NOAS’ notat her.

Kontaktperson: Mari Seilskjær, rådgiver i NOAS. Mobil: 913 34 364. E-post: mas@noas.org