Utlendingsnemnda (UNE) avslår beskyttelse for en del konvertitter fra Iran. Nemnda legger til grunn at konvertitter vil tilpasse seg de sosio-kulturelle rammene i Iran, for å unngå forfølgelse. Ny rapport støtter NOAS’ kritikk av at dagens UNE-praksis ikke tilstrekkelig ivaretar iranske konvertitters beskyttelsesbehov.

NOAS presenterte i juni i fjor en rapport basert på vår gjennomgang av cirka 100 saker hvor kristne konvertitter fra Iran hadde fått avslag på søknader om beskyttelse. I rapporten «Tro, håp og forfølgelse» kom NOAS med kritikk av UNEs praksis på to vesentlige punkter:

• UNE anvender ikke samme vurderingskriterier for konsekvenser av åpenhet om sin tro for konvertitter som for politiske aktivister og homofile asylsøkere. UNE forutsetter at konvertitter ved retur til Iran kan «tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle normer». Det vil i praksis si en forventning om at de legger bånd på seg i utøvelse av sin religiøse tro for å unngå reaksjoner og forfølgelse fra myndighetene.
• UNE tillegger ikke uttalelser fra menigheter, prester, biskoper og andre ledere innenfor kirkesamfunnet som konvertitten tilhører betydelig vekt i troverdighetsvurderingen.

UNEs vurderinger i flere konvertitt-saker fra Iran har i flere år blitt skarpt kritisert fra mange kristne kirkesamfunn og lokale menigheter, som opplever ikke å bli trodd om menighetsmedlemmers konvertering. Kristne ledere frykter konsekvensene for lokale konvertitter etter tvangsretur til Iran. Bispemøtet i Den norske kirke har bedt om at konvertittsaker legges på is, inntil UNEs praksis er nærmere vurdert. Bekymringene for iranske konvertitter er delt av politikere i flere partier, og ble av KrF trukket inn i asylavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre. I avtalens punkt I 25 slås det fast at «praktiseringen av beskyttelse basert på religion eller tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning) utredes og sammenlignes med UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv».

Som oppfølging av asylavtalen, fikk advokat Cecilie Schjatvet i oppdrag fra UDI å gjennomgå praksis i UDI og UNE i saker som gjelder forfølgelse basert på religion og seksuell legning, såkalte LHBTI-saker. (LHBTI = saker som gjelder lesbiske, homofile, bifile, trans- og intersex-personer). 

Utgangspunktet for gjennomgangen av forvaltningens praksis er en høyesterettsdom fra 29. mars 2012 i en sak om beskyttelse på grunn av seksuell legning. Dommen gir anvisning på en trinn-for-trinn-metode i vurderingen av slike saker. Først skal det tas stilling til hvorvidt søker er homofil. Dernest skal det vurderes hvordan personen antas å opptre ved retur. Hvis personen vil være åpen om sin legning og risikerer forfølgelse på den bakgrunnen, skal hun/han gis beskyttelse. Høyesterett slår fast at en utlending ikke kan nektes beskyttelse under henvisning til at han eller hun kan oppgi sin homofile identitet i hjemlandet, og slik unngå forfølgelse. En asylsøker kan altså ikke pålegges å skjule sin legning for å unngå reaksjoner ved retur. Hvis personen antas å ville være diskret om sin legning ved retur, må det tas stilling til hva som er bakgrunnen for det. En person som holder legningen hemmelig på grunn av frykt for alvorlige reaksjoner, har krav på beskyttelse. Hvis derimot personen uansett ville holdt sin legning skjult, for eksempel fordi hun/han selv mener den er i strid med religionen eller forkastelig av andre grunner, eller fordi hun/han ikke vil orke å ta belastningen med den sosiale fordømmelsen, vil personen etter Høyesteretts syn ikke anses å ha en berettiget frykt for forfølgelse.

Justisdepartementet instruerte UDI i 2012 om at denne metoden skal følges i saker som gjelder seksuell legning. UDI er imidlertid ikke instruert om å legge samme metode til grunn i vurderingen av konvertitt-saker. Schjatvets saksgjennomgang viser at UDI i vurdering av risiko, ikke trekker inn muligheten for at søkerne kan utvise diskresjon ved retur. Dette gjelder både i saker om seksuell legning og konvertering.

UNE er et uavhengig klageorgan, som ikke kan instrueres av Justisdepartementet. UNE har behandlet t 557 konvertittsaker, i perioden januar 2012 – juni 2014. I sin rapport, som ble offentlig tilgjengelig tirsdag 3. mars, viser Schjatvet at UNE avslo flere iransaker med henvisning til at konvertitter kan praktisere sin tro privat. Schjatvet påpeker at rettsoppfatningen i UDI og UNE er ulik og kommer med kritikk og anbefalinger til UNE på flere av de samme temaene NOAS tok opp i sin rapport i fjor sommer. Også Schjatvet kritiserer UNE for i liten grad å innhente faglig ekspertise fra praktiserende teologer i utarbeiding av spørsmål. Ingen av UNEs spørsmål angår den emosjonelle siden av konvertering.

Schjatvet anbefaler UNE:

• Å vurdere å legge til grunn, eventuelt gjøre klart, en forståelse av risikobegrepet der muligheten til å være diskret ikke trekkes inn i vurderingen av den generelle risiko i søkers hjemland, verken i LHBTI- eller konvertittsaker.
• Å vurdere enten å endre sin praksis slik at søker ikke pålegges en viss diskresjonsplikt ved retur, eller endre sitt praksisnotat slik at det går frem at UNE anser at det har et visst rom for å pålegge diskresjon ved retur.
• Å revidere spørsmålene i merknadsmalene slik at spørsmål knyttet til den emosjonelle siden av søkers konvertering ivaretas. Det anbefales at spørsmålene utformes i samarbeid med praktiserende teologer.

Les Cecilie Schjatvets rapport her.
Les Høyesterettsdommen fra 29. mars 2012 her.
NOAS bekymret for tvangsretur av konvertitter til Iran, les mer her.
Les mer om NOAS’ rapport om iranske konvertitter her.
Bispemøtet ber regjeringen stille konvertittsaker i bero, les mer her.
Biskop ber regjeringen stille konvertittsaker i bero, les mer her.
UNE ber om prestehjelp i asylsaker, les mer her.
UNE får kritikk for konvertitt-praksis, les mer her.