Rådgiver i NOAS Jon Ole Martinsen svarer på UNE sin kronikk i Dagen med kritikk av vår rapport om iranske konvertitter

Teori og praksis

I UNEs kronikk, skrevet av Øyvind Øyen i Dagen 07.07.14, hevder UNE at NOAS’ kritikk av praksisen overfor iranske konvertitter er feil. Dessverre er vår kritikk ikke feil. Vi skulle gjerne sett at UNEs praksis faktisk var slik Øyen beskriver den i sin kronikk, men slik er ikke virkeligheten.

Ifølge UNE legger NOAS feil vurderingstema til grunn når vi i rapporten uttaler at UNE skal ta stilling til hvilke muligheter søkeren har til å utøve sin religion i hjemlandet uten å risikere forfølgelse. Dette kan imidlertid vanskelig sees på som noen feil, snarere en forutsetning for å vurdere det som Øyen, med riktighet, beskriver som UNEs oppgave: å avgjøre om en asylsøker har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sin religion.

I gjennomgangen av sakene så vi en rekke eksempler på at beslutningstagerne i UNE ikke vurderte hvordan klageren ville utøve sin tro ved retur, men kun la til grunn, uten nemndmøte med personlig fremmøte, at klageren vil tilpasse seg hjemlandets sosiokulturelle rammer.

Det er forskjell på det som kommer frem i et praksisnotat, og hva som faktisk fremkommer ved analyse av forvaltningspraksis. Ved å unnlate å ta stilling til hvordan klageren vil utøve sin tro ved retur, unnlater man også å ta stilling til klagerens beskyttelsesbehov.

Spørsmålet som må stilles av UNE er hvordan klageren vil utøve sin tro ved retur og deretter hvilken forfølgelse klageren risikerer når han/hun utøver sin tro. Man må altså først ta stilling til faktum, og så vurdere hvilken risiko slik oppførsel vil medføre. Som vår rapport og gjennomgang viser, så gjøres ikke dette i en rekke saker i dag – uavhengig av om UNEs praksisnotat skulle si noe annet. Det kan her synes som det er et stort sprik mellom teori og praksis i UNE.

Videre vil vi påpeke at vår kritikk av UNE også gjaldt bruken av landinformasjon. Kristne konvertitter i Iran har ikke tilgang til andre sammenslutninger med andre kristne enn de ulovlige hjemmekirkene. For konvertitter som ønsker å utøve sin tro i et kristent felleskap blir hjemmekirkene derfor eneste alternativ.

Kjent landinformasjon tilsier at deltagelse i hjemmekirker medfører risiko for fengsling, tortur under varetekt, tvangskonvertering, vedvarende trussel om anklagelse og straffeforfølgelse for apostasi og høye kausjoner for å bli løslatt. UNE legger i sine vedtak til grunn at det kun er pastorer og ledende utadvendte misjonerende kristne konvertitter som har behov for beskyttelse. NOAS mener dette ikke samsvarer med kjent landinformasjon om forholdene for konvertitter i Iran.

NOAS håper UNE vil bruke vår rapport til å foreta en kritisk gjennomgang av sin egen praksis overfor kristne konvertitter fra Iran og sørge for at deres eget praksisnotat blir fulgt. Landinformasjonen som legges til grunn for UNEs vurderinger av beskyttelsesbehov må være oppdatert og gjenspeile den faktiske risikosituasjonen for iranske konvertitter.

Les rapporten «Tro, håp og forfølgelse. NOAS’ rapport om kristne konvertitter fra Iran» her.
Les rapportens sammendrag og anbefalinger her.