En gruppe irakiske kurdere som søkte asyl i Norge i perioden 1998-2000 har fått tilnavnet MUF’ere. Dette er en gruppe som har vært mye debattert i løpet av de siste årene, ikke minst i forbindelse med UDI-saken våren 2006. I utgangspunktet dreide det seg om 2000 personer. I løpet av de 6 år som har gått siden år 2000 har sannsynligvis nærmere halvparten forlatt Norge.

MUF står for midlertidig uten familiegjenforening/fornyelse. Om lag 2000 irakere fikk slik oppholdstillatelse – etter utlendingsforskriftens § 21 femte ledd (nå syvende ledd) våren 2000. Før dette hadde alle irakere som søkte asyl i Norge fått varig oppholdstillatelse. På grunn av den relativt store tilstrømningen til Norge av irakiske kurdere i 1999 valget regjeringen å stramme inn praksisen, og dermed gjøre det mindre attraktivt for denne gruppen å søke asyl i Norge. I stedet for å gi asyl eller fornybar oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, ble de innvilget en ettårig tillatelse med visse begrensninger (ikke rett til familiegjenforening og ikke fornybar). Begrunnelsen var at man mente det ville være mulig å returnere kurderne til Nord-Irak når den ettårige tillatelsen utløp.

Våren 2001 var det ikke mulig å returner irakerne, men de ble likevel ikke gitt noen ny tillatelse. De fikk imidlertid anledning til å ha midlertidig arbeidstillatelse mens de ventet på svar på søknad om fornyelse av den ett-årige tillatelsen de hadde hatt. Det samme gjaldt under klagebehandlingen på avslag på fornyelsesøknaden.

I løpet av 2004 mistet de sine midlertidige arbeidstillatelser fordi deres klagesaker var endelig avslått. Regjeringen hevdet at Nord-Irak var trygt for retur og oppfordret irakerne til å returnere frivillig. Tvungen retur til Nord-Irak var fortsatt ikke mulig å gjennomføre.

I oktober 2004 ble irakerne tilbudt ett-årig midlertidig arbeidstillatelse, i henhold til utlendingslovens § 17 femte ledd. I februar 2005 informerte regjeringen om at man ville gi adgang til å søke om arbeidstillatelse for de personer som var i fast arbeid. I juni 2005 trådte en midlertidig forskrift i kraft. Forskriften åpnet for at personer som hadde hatt MUF-tillatelse, og som var i fast arbeid 1. april/1.mai 2005, kunne søke om arbeidstillatelse. Personer som søker om arbeidstillatelse i Norge må normalt ha fått innvilget slik tillatelse før man kan reise til Norge. Det vil i praksis si at man ikke kan søke om arbeidstillatelse når man befinner seg i Norge. Den midlertidige forskriften opphevet denne begrensningen for den aktuelle gruppen.

Om lag 800 personer søkte deretter om arbeidstillatelse. Om lag 500 personer ble innvilget tillatelse i henhold til den midlertidige forskriften. Om lag 100 personer fikk avslag og om lag 200 personer fikk innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i henhold til Utlendingslovens § 8 annet ledd. Våren 2006 fikk UDI sterk kritikk fra blant annet regjeringen for at tillatelser var blitt innvilget til den siste gruppen. Det ble hevdet at tillatelsene var gitt ”i strid med politiske intensjoner”. Kritikken kom på tross av at UDI alltid skal vurdere om en søknad som ikke oppfyller visse kriterier likevel kan innvilges oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – og på tross av at den midlertidige forskriften ikke la begrensninger på UDIs mandat til å gjøre slike humanitære vurderinger.

NOAS har ment at MUF’erne hadde et grunnlag for beskyttelse da de kom til Norge i 1999. Dette fordi situasjonen på det tidspunkt var urolig og uavklart i Nord-Irak. Den vurderingen som ble gjort av den enkeltes beskyttelsesbehov da UDI vurderte asylsøknadene i år 2000 har vi flere ganger påpekt var overfladisk og summarisk. Situasjonen har etter hvert stabilisert seg i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, men tvungen retur har likevel ikke vært aktuelt – og er det fortsatt ikke. Det har derfor lenge vært behov for en avklaring på situasjonen for denne gruppen. NOAS mente at det var fornuftig av kommunalminister Erna Solberg å åpne for arbeidstillatelse for de som var i arbeid i 2005. Vi fant kritikken mot UDIs avgjørelse om å innvilge en del av gruppen opphold på humanitært grunnlag urimelig, ettersom dette var det eneste riktige å gjøre for å sette en sterk og finne en varig og realistisk løsning.