Hva er kjønnsrelatert forfølgelse?
Kjønnsrelatert forfølgelse som begrep er noe relativt nytt i internasjonal flyktningrett, og diskusjonen om dettet temaet pågår fortsatt i mange land. Begrepet er ikke juridisk definert, men det knyttes naturlig nok oftest til forfølgelse som retter seg mot kvinner, i enkelte tilfeller også mot menn. Når det gjelder kvinner, kan det være spørsmål om seksuell vold, vold innenfor familien, æresdrap, kjønnslemlestelse, tvangsprostitusjon og menneskehandel. For menn er den vanligste grunnen seksuell legning, fordi det fortsatt finnes flere land hvor homofili er forbudt.   

Utviklingen på området
Et tilbakeblikk på utviklingen av asylområdet viser at kvinner lenge var ganske usynlige som asylsøkere. Litt forenklet kan man si at det var konfliktene i tidligere Jugoslavia som tydeliggjorde forfølgelsen som rettet seg mot kvinner. Det er ikke tvil om at overgrep mot kvinner har forekommet i større eller mindre grad i krigssituasjoner og lignende, men det var i tidligere Jugoslavia det ble tydelig at vold mot kvinner ble brukt som et middel i en etnisk konflikt. Det som er blitt diskutert senere, er om denne type forfølgelse kommer inn under definisjonen i flyktningkonvensjonen. Det burde ikke være tvil om dette når det gjelder kjønnsrelatert forfølgelse som er basert på etnisk bakgrunn. I andre type tilfeller fortsetter diskusjonen, men blant annet norske myndigheter har gitt asylstatus til kvinner som er blitt forfulgt av andre grunner enn sin etniske tilhørighet.

Bevisstheten og kunnskapen om forfølgelse som rammer spesielt kvinner har økt betydelig også i Norge i løpet av de siste 10-15 årene. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at det er mye høyere andel av kvinner som får asyl eller annen type beskyttelse enn tidligere.   

I hvilke tilfeller kan man få beskyttelse?
Et viktig skille mellom kriminelle handlinger rettet mot kvinner og forfølgelse som flyktningkonvensjonen viser til, er hva hjemlandets myndigheter kan gjøre for å beskytte de som er utsatt for overgrep. Hvis myndighetene i hjemlandet ikke har evne eller vilje til å beskytte kvinner mot vold og andre overgrep, kan beskyttelse gis. Ofte er problemet å bevise at søkeren ikke kan få hjelp hos for eksempel politiet i hjemlandet, særlig når det gjelder vold innenfor familien. Utlendingsmyndighetene henviser ofte søkere til å søke hjelp hos hjemlandets myndigheter, også når det gjelder land hvor kvinner ikke har samme rettigheter etter loven som menn.

Utlendingsmyndighetene understreker at det ikke er tilstrekkelig at en asylsøker har vært utsatt for forfølgelse før ankomsten til Norge. Forutsetningen er at hun/han risikerer forfølgelse ved eventuell retur til hjemlandet. Dette gjelder også saker som dreier seg om kjønnsrelatert forfølgelse.

Asylpraksis hittil viser at faren for kjønnslemlestelse kan være grunnlag for asylstatus, både i Norge og i andre land. Det samme gjelder tvangsprostitusjon og menneskehandel, som har vært mye omtalt i media i den senere tid. Disse sakene er ofte meget kompliserte, og det er vanskelig å trekke noen generelle konklusjoner om praksisen på området.

Vold innenfor familien, fare for æresdrap osv. kan også gi grunnlag for asyl. Her synes praksis å være meget streng. Søkere henvises i de fleste tilfeller til å søke beskyttelse hos hjemlandets myndigheter, til tross for at loven i hjemlandet ikke gir like rettigheter til kvinner og menn.

Også homofili kan gi grunnlag for beskyttelse, men det synes å være svært sjelden slike søknader fører frem. Utlendingsmyndighetene begrunner avslagene ofte med at de homofile kan leve trygt i sitt hjemland hvis de ikke gir uttrykk for sin seksuelle legning.

OM MENNESKEHANDEL

Hva er menneskehandel?
”Menneskehandel vil si å utnytte andre enten i prostitusjon eller for andre seksuelle formål, i tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land eller gjennom fjerning av personens organer – ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd”

(Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2005-2008), s. 3).

FNs konvensjon mot transnasjonal organisert kriminalitet og Palermo-protokollen forplikter statene til å samarbeide om å bedre spesielt kvinner og barns livssituasjon, for å gjøre dem mindre sårbare for utnytting. Styrking av lovgivning, utdanningstiltak, sosiale tiltak og reduksjon av fattigdom er eksempler på strategier for å bekjempe menneskehandel.  

Menneskehandel er forbudt i Norge. Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til prostitusjon eller andre seksuelle formål kan straffes med fengsel i inntil 10 år (Jf. straffelovens § 224 )

Regjeringen har så langt utarbeidet tre handlingsplaner mot menneskehandel (for perioden 2003-2005, 2005-2008 og 2006-2009). I handlingsplanene skisseres konkrete tiltak for å beskytte og hjelpe personer som har vært utsatt for menneskehandel, forebygge menneskehandel, avdekke og straffe menneskehandel og styrke kunnskap og samarbeid nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe menneskehandel. Ansvaret for de ulike tiltakene er fordelt mellom flere departementer. Justisdepartementet koordinerer arbeidet.

Refleksjonsperiode
En refleksjonsperiode er et tiltak med sikte på å gi de ofre for menneskehandel som ønsker å bryte med miljøet mulighet til å vurdere en anmeldelse av bakmennene og motta hjelp og informasjon. Etter at refleksjonsperioden er over kan det gis midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse dersom utlendingen samarbeider slik at bakmennene kan straffeforfølges.

Refleksjonsperioden har inntil desember 2006 vært på 45-dager, dvs. 45-dagers utsettelse av en effektuering av utvisning eller bortvisning fra landet. Den har blitt kritisert som lite effektiv og hensiktsmessig. Ordningen har nå blitt utvidet til en seks måneders arbeids- og oppholdstillatelse. Det nye er ikke bare varigheten, men at det gis rett til å arbeide i denne perioden. Etter denne refleksjonsperioden kan en ny midlertidig tillatelse med varighet av ett år innvilges der det innledes politietterforskning eller straffesak mot bakmennene av menneskehandelen.

Intensjonene er å tilrettelegge for at ofre for menneskehandel på sikt skal kunne bryte med miljøet bak menneskehandelen, og at bakmenn skal kunne straffeforfølges.

Kriterier for å innvilge en midlertidig tillatelse av seks måneder er at det foreligger:

• Holdepunkter for at vedkommende er utsatt for menneskehandel.
  (Det er ikke et krav at vedkommende utrykkelig opplyser å være utsatt for menneskehandel hvis det foreligger klare indikasjoner på at det er tilfelle).
• Holdepunkter for at utlendingen i løpet av perioden den midlertidige tillatelsen gjelder, er innstilt på å motta hjelp og følge opp tiltak som tilbys.

• utlendingen har brutt med miljøet bak menneskehandelen,
• utlendingen har politianmeldt bakmennene for menneskehandelen,
• politiet etterforsker saken eller har innledet straffeforfølgning mot bakmenn i saken, og
• politiet/påtalemyndig­heten anser utlendingens tilstedeværelse i Norge som nødvendig for å gjennomføre etterforskningen eller straffesaken