Ensidig satsing på tvangsretur foran frivillig, assistert retur er bakvendt politikk. Både utlendingsloven og regjeringens returstrategi slår fast at retur primært skal skje frivillig og organiseres av utlendingen selv. Assistert frivillig retur innebærer lavere samfunnskostnader, færre forsvinninger fra mottak og en mer human returpolitikk.

Beregninger fra Aftenposten og Justisdepartementet fra 2015 viser at tvangsretur koster det norske samfunnet dobbelt så mye som assistert retur. Antallet asylsøkere som returnerte assistert i 2016 var høyere enn asylsøkere som ble tvangsreturnert til sine hjemland. NOAS mener det derfor er paradoksalt at regjerningen kutter støtten til assistert retur med 21 millioner og samtidig øker bevilgningene til tvangsretur med 105 millioner kroner.

NOAS’ erfaring er at mange asylsøkere med avslag ikke forstår kriteriene deres sak er blitt vurdert etter, eller bakgrunnen for avslaget. Flere har ikke oversikt over konsekvensene av det negative vedtaket, og heller ikke informasjon om hvilke muligheter de har. Slik informasjon er nødvendig for å kunne fatte et informert og selvstendig valg, og en forutsetning for at asylsøkeren skal velge assistert retur til hjemlandet.

Assistert retur gir asylsøkere mulighet til å medvirke i prosessen, og dette gir forutsigbarhet og mulighet for å returnere forberedt. Assistert retur gir bedre muligheter for reintegrering i hjemlandet, og den enkelte returnerer med større verdighet.

Samtlige aktører på asylfeltet er enige i betydningen av å realitetsorientere og veilede asylsøkere gjennom hele asylprosessen. Realitetsorientering er ofte en forutsetning for andre returmotiverende tiltak som kan føre til rask retur. Realitetsorienterende arbeid må styrkes, ikke svekkes.

Les NOAS’ kronikk i dagens Dagsavisen her.