Portrettintervju med kst. generalsekretær i NOAS: Sylo Taraku

– Det jeg liker med NOAS, er tradisjonen med å vise respekt, solidaritet og hjertevarme, samtidig som man ikke kan ha lavere forventninger til flyktninger og asylsøkere enn til andre mennesker. Vi må stille klare krav til folk om å prøve å forstå det norske samfunnet, og vi må for all del unngå klientifisering og stakkarsliggjøring av folk. Asylsøkere er i en spesiell livssituasjon, men er også som folk flest.

 
Budbringeren: «Vi» mot «dem» er en svært farlig tanke. Vi må bevege oss fra dagens «vi og dem» i retning et nytt «vi», sier Sylo Taraku i dette portrettintervjuet i Klassekampen.  


Norge lærte Sylo Taraku å ta initiativet selv.


AV HANS PETTER SJØLI (TEKST) OG GREG RØDLAND BUICK (FOTO)

For 18 år siden kom han til Norge fra Kosovo, som en slags desertør. Han hadde nektet å la seg innrullere i det jugoslaviske – det vi si serbiske – militæret, og stakk av. Hjemme satt familien og håpet på det beste. Faren, en kommunist med troen ennå i behold, så sitt kjære land bli sprengt i fillebiter, skjønt land: Jugoslavia var mer en idé, en multinasjonal og multietnisk idé, båret opp og fram av denne Josip Broz Tito, en notorisk opposisjonell kommunist som lekset opp for Stalin hvor David kjøpte ølet, men som selv også skled ut i den autoritære gjørma slik kommunister gjerne har hatt for vane.

Sylo Taraku, han var ennå ikke fylt 19, dro helt opp til Norge, og havnet etter hvert i lille Sandnessjøen – «in the middle of nowhere» – ytterst på Helgeland, omtrent så langt unna Kosovo-sletta man kan komme i Europa, både geografisk og kulturelt. Her satt han, Sylo, i et asylmottak, og tenkte at det går da faen ikke an å bare sitte her og vente på at livet engang skal starte.

Og nå, det har altså gått 18 år, er han konstituert generalsekretær i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, Annette Thommessens baby, og en av de viktigste og mest toneangivende stemmene i norsk innvandrings- og integreringsdebatt. Taraku er kledd i svart, kortklipt og stram om kjakene, og prater lavmælt og insisterende med umiskjennelig balkansk aksent. Han har et budskap.

– Norge var et annerledesland. Alt var stillere her. Færre barn spilte fotball i gatene. Det var så langt mellom husene! Det er klart jeg følte meg ensom. Jeg kjente ikke kodene og kulturen, sier Taraku og setter opp et balkansk, melankolsk smil.

Den geskjeftige unge mannen fant likevel råd: I Norge handler alt sosialt liv om å bryte stillheten og deretter kjøre på.

– Jeg lærte ganske fort at overfor nordmenn må du selv ta initiativet, istedenfor å klage på at de er så kalde og introverte. I motsetning til i Kosovo tar det lang tid før man blir trygg på at du virkelig har en god venn i dem du omgås. Det er nok andre definisjoner på hva et vennskap er her i Norge. Individualismen rår, mens det i Kosovo er klare forpliktelser – og forventninger – til å ta vare på hverandre. Her må folk stå på egne bein, hvilket selvsagt er positivt i den forstand at man er nødt til å bli selvstendig.

Og selvstendig ble han, den sikkert forvirrede unggutten. Han fikk venner der nordpå, selv om han ikke helt kunne forstå at folk frivillig ønsket å bo der oppe i vintermørket. Han klarte heller ikke å venne seg til livet i asylsystemet.

– Men jeg tenkte langsiktig, og måtte ta konsekvensene av at jeg flyktet, vekk fra landet mitt, vekk fra slektninger og venner. Frihet var tross alt langt å foretrekke framfor å delta i krigen.

– Ikke alle klarer å tenke positivt i en slik situasjon?

– Nei, det ligger nok i min personlighet å ha en positiv innstilling til livet. Jeg har alltid prøvd å ta ansvar og hele tida være aktiv. Jeg tror dette er viktig for å opprettholde selvfølelsen, spesielt hvis man opplever mye negativt fokus mot innvandrere. En periode vurderte jeg å flytte til USA og komme meg vekk herfra. Jeg skjønner hvordan mange somaliere i Norge har det. All negativiteten mot dem som gruppe – at de er en byrde for det norske velferdssamfunnet – det er ikke lett i en slik situasjon å se lyst på framtida. Samtidig må de jobbe med seg selv.

– Og komme ut av offerrollen?

– Ja, men de havner der ufrivillig, og det må vi ikke godta! Jeg er kritisk til mange velmente «venner» som omtaler innvandrere som en svak gruppe i samfunnet. Det jeg liker med NOAS, er tradisjonen med å vise respekt, solidaritet og hjertevarme, samtidig som man ikke kan ha lavere forventninger til flyktninger og asylsøkere enn til andre mennesker. Vi må stille klare krav til folk om å prøve å forstå det norske samfunnet, og vi må for all del unngå klientifisering og stakkarsliggjøring av folk. Asylsøkere er i en spesiell livssituasjon, men er også som folk flest.

– Budskapet må altså være rettet begge veier?

– Ja, så klart.

Sylo Taraku har jobbet i NOAS siden 2003 og fikk lederansvaret da generalsekretær Morten Tjessem tidligere i år skiftet beite til Justisdepartementet. Nå søkes det etter en ny toppsjef, og Taraku er blant søkerne.

– Jeg kommer nok til å søke. Men mest for å sikre meg at vi ikke får en dårligere leder enn meg, he he.

Kildene er likevel klare når vi spør om Tarakus lederegenskaper: Dyktig, rasjonell, klok. Noen av disse egenskapene kan ha ha fått fra faren, skjønt, Harald Eia har vel en gang for alle vist at vi foreldre knapt påvirker podene våre. Taraku omtaler sin nå avdøde far som en «meget dannet person».

– Han var overbevist kommunist og trodde på systemet og ideen om Jugoslavia. De jugoslaviske kommunistene var utrolig dyktige til å ivareta samholdet i landet og slik hindre at nasjonalismen blusset opp. Selvsagt var det autoritære trekk, men jeg mener fokuset på den biten har vært for sterkt. Kommunistpartiet var blindt for etnisk eller religiøs tilhørighet, og om man var kristen eller muslim var ikke noe vi brydde oss om. Så falt kommunismen, og i tomrommet etter den oppsto etno-nasjonalismen. Det er helt ubegripelig at det var mulig å generere så mye hat på så kort tid.

– Når institusjonene faller, er det vel lett for at folk, i kaoset, søker andre «sannheter»?

Statsviteren Taraku nikker.

– Angsten kom fram. Plutselig ble det viktig å forholde seg til historie og røtter. Folk begynte å snakke om slaget ved Kosovo Polje i 1389. 1389?! Det er ikke riktig klokt, vet du. Så ble det plutselig «vi» mot «dem», der det tidligere bare var et «vi». Det er nettopp dette vi for all del må unngå i Norge nå. «Vi» mot «dem» er en svært farlig tanke. Vi må bevege oss fra dagens «vi og dem» i retning et nytt «vi».

– Familien din hadde en sterk jugoslavisk identitet?

– Ja, faren min mente i utgangspunktet at det å delta i den jugoslaviske hæren var en ære. Men push-faktoren var klar: Jeg ville ikke delta i krigen og sa ja til å leve i trygghet og i et demokrati. Pull-faktoren var at jeg hadde hørt pene ting om Norge.

– Så du deserterte.

– Ja, og det er et kjempeparadoks at de som deserterer ikke oppfyller kravene til å få asyl i et annet land. Vi må gjøre det lettere for folk å si nei til å delta i kriger som fordømmes av det internasjonale samfunn, asylordningen må fungere slik at det lønner seg å ikke ville delta i illegitime kriger.

– Ser du på deg som en desertør?

Taraku smiler.

– Jeg likte lenge ordet «desertør», det var noe tøft og opprørsk over det. Men nå …, vel, alle i familien er fornøyd med valget vi tok den gangen.

Fra Sandnessjøen gikk turen til Lier utenfor Drammen, der Sylo Taraku tok jobb som gartner. Han ville ikke «sitte stille og motta penger», som han formulerer det.

– I Jugoslavia hadde vi velferdsordninger, men det å motta trygd var noe av det verste man kunne gjøre. Denne mentaliteten sitter dypt i meg, he he, og jeg har så å si aldri mottatt trygdeytelser seinere, bortsett fra at jeg fikk sykemeldingspenger etter en korsbåndskade som et resultat av en håndballkamp for et par år siden.

Senere ble det studier ved Høgskolen i Buskerud, og siden masterstudier ved institutt for Sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, der han fikk stor sans for instituttets professoruvær, Frank Aarebrot.

– Jeg liker det hevede blikket, historiekunnskapene og interessen hans for Øst-Europa. Perspektivene fra forelesningene hans sitter i. Blant annet det at sekularisering og utviklingen av en større middelklasse lager grunnlaget for demokrati. Nasjonsbygging må komme før demokrati …

– Som Stein Rokkan påpekte …

– Ja, det eneste eksemplet vi har på demokrati uten nasjonsbygging først, er nok EU. Vi har mange eksempler på at «demokratiassistanse» utenfra ikke har virket, men muligens hatt en motsatt effekt enn det man trodde. Masteroppgaven min handlet om demokratiprosessen i Georgia og krigen med Russland. Demokratiassistansen til Saakasjvili-regimet var ikke vellykket, og resultatet ble mer nasjonalisme.

I fjor høst tok Sylo Taraku, sammen med blant andre Shakil Rehman og Tina Shagufta Kornmo, initiativet til det liberale LIM-nettverket – Likestilling, Integrering og Mangfold. Selv har Taraku et broget forhold til islam.

– I barndommen forbandt jeg imamer bare med godhet. De var snille mennesker med et budskap om fred og nestekjærlighet. Under krigene på Balkan var det de kristne lederne som tok stilling for folkemordere som Milosevic. Jeg er stolt av denne delen av islam og imamenes konstruktive posisjon. Man ser noe av de samme trekkene i deler av Afrika, ikke minst i Rwanda.

– Nevnte Aarebrot brukte en gang begrepet «Slivovitz-islam» for å beskrive de moderate muslimene på Balkan …

– He he, ja, jeg skjønner hva han mener. Vi var «kulturmuslimer» uten å være særlig religiøse i hverdagen.

– Men etter at du kom til Norge, ble den muslimske identiteten din stadig viktigere?

– Jeg ble en troende, ja. Jeg fant sannheten, hehe. Og selv om den fasen nå er over, gjør denne erfaringen fra mitt eget liv at jeg forstår religiøse mennesker, og hvor vanskelig det er å se ting utenfor de religiøse rammene. Jeg er veldig skeptisk til religiøs argumentasjon i samfunnsdebatten, og jeg synes at vi oftere hører argumenter som «fordi Koranen sier det». Vi må argumentere ut fra etikk og rasjonalitet, ikke basert på blind lydighet overfor hellige skrifter.

– Selv har jeg aldri hatt religiøse anfektelser, men hvordan slutter man å tro?

– He he, det er et godt spørsmål. Det ligger vel alltid en tvil der. Kanskje er det slik at tvil er en forutsetning for å tro. For min del handlet det blant annet om jeg begynte å lese filosofi, ikke minst Kant, og tenkte at jeg var på ville veier i livet. Jeg trodde at jeg visste, men filosofien fikk meg til å heller ville leve med tvilen, sier Taraku, som meldte seg inn i Human-Etisk Forbund i kjølvannet av den første karikaturstriden i 2006.

– Jeg har sett diskusjoner på Facebook der du blir kalt kafir, altså vantro?

– At jeg tilhører den andre sida, he he? Ja, jeg tester ofte taxisjåfører. De spør «hvor kommer du fra?», «Kosovo», svarer jeg. «Å, bror!», sier de, mens jeg svarer «jeg er blitt kafir og tror ikke lenger, men vi er fortsatt brødre!». De blir litt overrasket, kan du si, men fordi jeg sier det med selvsikkerhet, så går det veldig bra, he he. Men for å være litt alvorlig, så er jeg opptatt av å ikke tillate at ekstremister får lede samtalen om islam og muslimer. Jeg har selv sett hvilken positiv kraft islam kan være, og det er viktig å samle alle gode krefter og bygge et fellesskap gjennom å marginalisere dem som bidrar til mistillit og frykt.

Vi spør ham om hvorfor LIM støtter et forbud mot hijab i barneskolen, og den tidligere lokalpolitikeren for Drammen SV sier at dette handler om barnas rettigheter i samfunnet, at vi må la barn få være barn.

– Men vi er blitt enige om at Tina Shagufta Kornmo skal fronte denne saken, så jeg vil ikke gå mer inn på det her. Men debatten er viktig.

– Raddiser som svensk-iraneren Ali Esbati sier at vi nettopp må våge å ikke ta slike debatter. Har han et poeng?

– Altså, hvis fokuset blir ensidig og fordømmende, kan det selvsagt oppleves som belastende. Men det er naturlig i et liberalt samfunn å sette søkelys på praksiser som kan oppfattes som illiberale. Det at krefter som er negative til innvandring misbruker dette for å kjøre fram sine agendaer, bør ikke kvele debatten. Det er en verdikamp innad i mange innvandrergrupper også, og det må man ta utgangspunkt i.

– Hvor representative er dere i LIM, tror du?

– Jeg regner med at flertallet av norske muslimer er ganske enige med oss. Undersøkelser viser at 70 prosent av norske muslimer ikke går i moskeer eller er særlig religiøse. Store grupper er veldig sekulære, de fra Balkan og Iran og andre, men også blant dem som er veldig religiøse er det mange med liberale holdninger. Hva vi representerer er uansett viktigere enn hvem vi representerer. LIM ønsker å fremme liberale verdier.

– Kan jeg si noe om NOAS og norsk asylpolitikk før vi runder av?

– Jeg skulle til å spørre.

– Vi opplever at det ute i befolkningen er en stor forståelse for asylinstituttet. Dette er viktig å ta vare på. Med de enorme naturressursene er vi i Norge superprivilegerte, og vi må ta vår del av ansvaret for verdens flyktninger.

– Tar vi nok ansvar?

– Dagens politikk går i stadig større grad ut på å skremme asylsøkere fra å komme hit. På denne måten undergraves Norges omdømme internasjonalt. Det har skjedd en dreining i innvandringsdebatten. «Oversvømmelsesretorikken» er tiltakende. Samtidig ser vi flere positive trender, ikke minst i Kommune-Norge.

– Vi er med andre ord ikke et Ekstremistan?

– He he, nei. Men jeg oppfatter at NOAS’ rolle i norsk asyl- og flyktningpolitikk er viktigere enn noensinne, ikke minst fordi Venstre og KrF kjemper mot sperregrensen og SV nærmest har gitt opp kampen innad i regjeringen

– Samtidig …, sier Sylo Taraku.

– … er jeg veldig begeistret for SV integreringspolitikk og de nye tonene fra både Audun Lysbakken og Heikki Holmås. De skaper entusiasme for integreringen ved å fokusere på de positive resultatene samtidig som de tør å ta opp negative sider ved innvandringen og er tydelige på hva som forventes av den enkelte nykommer i Norge.

gregb@klassekampen.no