I en kronikk i Aftenposten onsdag 20. august skriver forsker Jan-Paul Brekke at syriske flyktninger, som selv klarer å ta seg til Norge som asylsøkere, i praksis får opphold nærmest automatisk. Men at norske myndigheter lar være å informere om dette av frykt for økte asylankomster.

Dessverre skjer ikke engang dette, etter regjeringens kutt i Utlendingsdirektoratet – UDI- i revidert budsjett fra juli i år. Etter kutt på 15 millioner og en klar politisk bestilling fra Justisdepartementet om å prioritere å få returnert flest mulig, setter UDI syriske asylsaker på vent i fire måneder.

Regjeringen mener det er viktigere å få folk som ikke har behov for beskyttelse ut av landet, enn å ivareta syriske flyktninger og andre med et åpenbart behov for beskyttelse. Dermed sendes syriske flyktninger ut i mottak, mens asylsaksbehandling utsettes – foreløpig i fire måneder. Dette skaper usikkerhet og frustrasjon hos mennesker som har vært gjennom dramatisk flukt over lang tid: Vil de likevel ikke få beskyttelse i Norge? Hva kan de fortelle fortvilte familiemedlemmer de har måttet etterlate, og som håper på å kunne komme etter til et trygt opphold i Norge. Noen syrere blir så desperate over å bare bli «satt på vent», at de vil returnere til Syria eller nærområdene, for å kunne forsøke å ta seg av familien sin.

Eritreere, som i 2013 var den største asylsøkergruppen til Norge, og som utvilsomt har beskyttelsesbehov, blir nå satt på vent i opptil ni måneder. Dette er unge mennesker som flykter fra ett av verdens mest lukkede og militariserte land. De flykter fra en tvungen, slaveliknende militærtjeneste for diktator Isaias Afewerki fra de er 17 – 18 og på ubestemt tid.

Denne behandlingen av mennesker på flukt fra noen av de verste krigs- og undertrykkingsregimene i verden, er en konsekvens av at regjeringen vil bli best på retur. Erna Solbergs forsikringer til KrF og Venstre om at satsing på retur ikke skal gå på bekostning av rettssikkerhet og grunnleggende rettigheter, taper mot Frps mål om høye returtall og reduserte kostnader i asylforvaltningen.

Av Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS