Innføring i Dublin-regelverket

Det er mange misforståelser om hva Dublin-regelverket er og hvordan det kan brukes. Her får du en kort innføring i Dublin-samarbeidet og NOAS’ anbefalinger til hvordan reglene bør praktiseres.

Hva er Dublin-avtalen og hvordan fungerer den?

Dublin-avtalen er et samarbeid mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge (Dublin-land). Dublin-avtalen bestemmer hvilket land som har ansvaret for å behandle en søknad om beskyttelse. En asylsøker kan kun få søknaden sin behandlet i ett av Dublin-landene.

Hovedregelen er at søknaden skal behandles av det første Dublin-landet asylsøkeren kommer til. Hvis asylsøkeren søker om beskyttelse i et annet Dublin-land, kan han eller hun sendes tilbake til det landet som allerede har behandlet søknaden, eller som skal ha ansvar for å behandle søknaden.

Dublin-avtalen gir Dublin-landene adgang til å sende asylsøkere tilbake til førsteland, men ingen plikt. Dublin-regelverket inneholder bestemmelser som åpner for å la asylsøkere bli og vurdere asylsøknadene her. Norge og andre Dublin-land står altså fritt til å behandle sakene til asylsøkere som først har vært innom andre europeiske land.

Hvis en sak behandles som en Dublin-sak i Norge, vil ikke norske myndigheter vurdere om asylsøkeren trenger beskyttelse, bare om det er Norge eller et annet land som har ansvar for søkeren. Hvis et annet Dublin-land har ansvaret for asylsøkeren, vil søkeren bli sendt til dette landet. Hvis det er Norge som har ansvaret for søkeren, vil UDI behandle søknaden som en vanlig søknad om beskyttelse. Enslige mindreårige asylsøkere vil bare bli sendt til et annet Dublin-land hvis de har familie der, eller søknaden deres allerede har blitt behandlet der.

Europeiske land har ikke returnert asylsøkere til Hellas siden 2010. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at forholdene for asylsøkere der er så dårlige at det innebærer et brudd på forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling å sende dem dit.

Dublin-forordningen kan leses i sin helhet her. Artikkel 17 sier eksplisitt at medlemsland kan behandle asylsøknader de ikke er ansvarlige for.

Fordeling i Europa

Dublin-regelverket har vært kritisert fordi det innebærer at noen land får ansvar for en mye større andel asylsøkere enn andre. Land som ligger ved Europas yttergrenser i sør og øst mottar naturlig nok langt flere asylsøkere enn land i nord, som Norge. Formålet med reglene, å sikre en rettferdig ansvarsdeling mellom europeiske land, oppnås ikke i dag. Mange ulike aktører, inkludert NOAS, har derfor tatt til orde for en reform av regelverket som sikrer en mer rettferdig fordeling.

EU-kommisjonen har nylig foreslått en tiltakspakke for å håndtere flyktningsituasjonen i Europa. Et av forslagene er at 160 000 flyktninger som befinner seg i Italia, Hellas og Ungarn skal fordeles mellom andre EU-land. Fordelingsnøkkelen er basert på folketall, BNP, arbeidsledighet og hvor mange flyktninger landet allerede har tatt imot.

Det er også aktuelt at Norge og de andre EØS-landene mottar noen av disse flyktningene som skal relokaliseres. Enkelte medier skriver at EU truer med å si opp EØS-landene fra Dublin-avtalen hvis de ikke deltar i det nye samarbeidet. NOAS mener at Norge bør si ja til å ta imot vår andel av flyktningene som skal fordeles blant europeiske land.

Behov for endret Dublin-praksis?

Tyskland bestemte i august at de ikke skal sende syriske asylsøkere ut av landet i medhold av Dublin-regelverket. Det pågår nå diskusjoner om Norge og andre land skal gjøre det samme.

Humanitære organisasjoner og enkelte partier i Norge har framsatt krav om at syrere ikke skal sendes til andre europeiske land i medhold av Dublin-avtalen. Det er begrunnet i at denne gruppen uansett har krav på beskyttelse og allerede har vært lenge på flukt, og derfor må få asylsøknaden sin behandlet i landet de nå er i. NOAS støtter dette synspunktet.

NOAS mener dessuten at Norge bør la være å returnere asylsøkere til Italia, Ungarn og Malta. Disse landene mottar en langt større andel enn oss, og forholdene for asylsøkere her er svært dårlige. Vi mener også at det er gode grunner til å stoppe utsendelser til Tyskland og Sverige, som tar imot et langt større antall asylsøkere enn oss. Dette står Norge fritt til å gjøre, og NOAS mener det er usolidarisk å sende ut asylsøkere til land som allerede mottar en uforholdsmessig stor andel av Europas asylsøkere. Praksisendringer kan gjerne avgrenses til bare å gjelde asylsøkere som ikke har fått saken sin vurdert, og ikke dem som allerede har fått saken sin behandlet i et annet Dublin-land.

De foreslåtte praksisendringene innebærer ikke at Norge «skroter» eller «vraker» Dublin-regelverket, slik det er framstilt i flere norske medier. Spørsmålet er om Norge skal ta i bruk de bestemmelsene i Dublin-regelverket som gir mulighet til å behandle sakene her. Det er altså ikke snakk om frislipp eller tilsidesettelse av Dublin-avtalen.