Generalsekretær Ann-Magrit Austenå har svart på et innlegg av Pål Lønseth i Oppland Arbeiderblad 12.01.13:

Det Lønseth ikke sier noe om

I en kommentar i Oppland Arbeiderblad viser statssekretær Pål Lønseth 12. januar til dagens reduserte saksbehandlingstid for asylfamilier, som argument mot at lengeværende asylbarn kan få bli. Saksbehandlingstiden i Utlendingsdirektoratet, UDI, har blitt markert kortere det siste året. Og klageinstansen Utlendingsnemnda, UNE, har klare pålegg om å korte ned gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Det er bra, så lenge asylprosessen – fra asylintervju via advokatbistand til klage og muligheten til å bli hørt i UNE – gir søkerne god rettssikkerhet.

Lønseth har helt rett i at det ikke bare er saksbehandlingstid som gjør at en del familier blir så lenge at deres barn får en sterk tilknytning til sitt lokalsamfunn. Barn utvikler seg seg der de er og de vil etterhvert oppleve seg selv, og bli oppfattet av andre, som norske. Det Lønseth ikke dveler ved, er årsakene til at en del foreldre velger ikke å returnere etter endelig avslag.

NOAS – Norsk Organisasjon for Asylsøkere – har kontakt med mange familier med lengeværende asylbarn. Vår erfaring er at foreldrene gjennomgående gjør det de oppfatter er til det beste for sine barn. For noen bygger disse avgjørelsene på en så sterk frykt for konsekvenser ved retur, at de til tross for avslag ikke tør forlate Norge. I ekstreme tilfeller fører dette til desperate handlinger som selvskading og selvmord. Andre foreldre glir inn i apati og motløshet over egen og familiens situasjon. For andre igjen gjør uforutsigbarhet og reell usikkerhet knyttet til situasjonen og utviklingen i eget hjemland at de vegrer seg mot å kontakte hjemlandets myndigheter. Familiens identitet er dokumentert. Men uten å selv ta kontakt med representanter for det regimet de flyktet fra, kan de ikke få utstedt pass. Og uten gyldig pass kan de ikke returneres til hjemlandet.

Ett av disse barna i en slik familie, er iranske Mahdi. Han er 9 år og kom til Norge som ettåring i 2004. Familien har fra oktober 2007 hatt plikt til å forlate landet. Familien flyktet på grunn av farens konvertering fra shia-islam til konas religion jarestani. De frykter retur på grunn av lovendring og uforutsigbar iransk politikk overfor konvertitter. Familiens identitet er dokumentert, de har bodd på kjent adresse i Norge, men har ikke selv kontaktet iranske myndigheter for å få utstedt gyldig pass. Uten gyldig pass kan de ikke tvangsreturneres til Iran.

Mahdis sak var en av to som ble behandlet i Høyesterett like før jul. Høyesterett avviste klagen på UNEs tidligere avslag på opphold for familien. Men Høyesterett konstaterte samtidig at usikkerheten om konsekvensene av den iranske lovendring om konvertitter, gjør at UNE må behandle familiens sak på nytt.

Det er slike forhold og slik grunnleggende usikkerhet på egen og barnas framtid som gjør at mange familier blir. Og som gjør at barn vokser opp til å bli norske. Statssekretær Lønseth og regjeringen avviser at disse sakene primært er spørsmål om barns situasjon, slik den har blitt, og norske myndigheters medansvar for å bedre denne. Lønseth og regjeringen framstiller hovedspørsmålet som en dragkamp mellom utspekulerte voksne og norske myndigheter. Det er ikke er aktuell politikk å «la det bli opp til asylsøkerne selv om de skal få opphold i Norge», skriver Lønseth i Oppland Arbeiderblad. Samtidig overlates barnas situasjon utelukkende opp til asylsøkerforeldrene. Barn som har blitt en del av et norsk lokalsamfunn og som har vokst opp uten tilknytning til det landet foreldrene flyktet fra. Og uten trygghet for hva som vil skje med dem videre framover. Selv for barn som har bodd i Norge i 8 – 10 år, opplever NOAS at norske myndigheter nekter å ta noe medansvar for å avklare deres situasjon. I de fleste andre barnesaker hvor foreldre opptrer i strid med pålegg og forventninger fra norske myndigheter, forventes det likefullt at myndighetene griper inn og legger til rette for å få barna ut av vanskelige og uavklarte situasjoner. Men slik er det ikke for lengeværende asylbarn. Overfor disse barna er regjeringens politikk å gjøre ingenting – og å la konsekvensene for barna utelukkende bli opp til asylsøkerne selv.

Lønseth har rett i at det å gi opphold til lengeværende barn også innebærer konsekvenser for foreldrene. Men når ble det riktigst å la være å gripe inn for å bedre situasjonen for et barn som har fått det vanskelig – fordi inngripen også vil komme foreldrene til gode?