En gruppe irakiske kurdere som søkte asyl i Norge i perioden 1998-2000 har fått tilnavnet MUF’ere. Dette er en gruppe som har vært mye debattert i løpet av de siste årene, ikke minst i forbindelse med UDI-saken våren 2006. I utgangspunktet dreide det seg om 2000 personer. Flere har forlatt Norge og en del har fått oppholdstillatelse, slik at i 2005 var det ca. 800 personer igjen som fortsatt ikke hadde fått avklart sin situasjon.

 

MUF står for midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening. Om lag 2000 irakere fikk en slik oppholdstillatelse – etter utlendingsforskriftens § 21 femte ledd (nå syvende ledd) våren 2000. Før dette hadde alle irakere som søkte asyl i Norge fått varig oppholdstillatelse. På grunn av den relativt store tilstrømningen til Norge av irakiske kurdere i 1999 valgte regjeringen å stramme inn praksisen og dermed gjøre det mindre attraktivt for denne gruppen å søke asyl i Norge. I stedet for å gi asyl eller fornybar oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, ble de innvilget en ettårig tillatelse med visse begrensninger (ikke rett til familiegjenforening og ikke fornybar). Begrunnelsen var at man mente det ville være mulig å returnere kurderne til Nord-Irak når den ettårige tillatelsen utløp.

 

Våren 2001 var det ikke mulig å returnere irakerne, men de ble likevel ikke gitt noen ny tillatelse. De fikk imidlertid anledning til å ha midlertidig arbeidstillatelse mens de ventet på svar på søknad om fornyelse av den ett-årige tillatelsen de hadde hatt. Det samme gjaldt under klagebehandlingen på avslag på søknaden om fornyelse.

 

På grunn av krigen i Irak ble alle asylsøknader fra irakere ble stilt i bero i perioden februar 2003 – januar 2004. Dette gjaldt også MUF-saker.

 

I løpet av 2004 mistet de sine midlertidige arbeidstillatelser fordi deres klagesaker var endelig avslått. Regjeringen hevdet at Nord-Irak var trygt for retur og oppfordret irakerne til å returnere frivillig. Tvungen retur til Nord-Irak var fortsatt ikke mulig å gjennomføre.

 

I oktober 2004 ble irakerne tilbudt ett-årig midlertidig arbeidstillatelse, i henhold til utlendingslovens § 17 femte ledd. I februar 2005 informerte regjeringen om at man ville gi adgang til å søke om arbeidstillatelse for de personer som var i fast arbeid. I juni 2005 trådte en midlertidig forskrift i kraft. Forskriften åpnet for at personer som hadde hatt MUF-tillatelse, og som var i fast arbeid 1. april/1.mai 2005, kunne søke om arbeidstillatelse. Personer som søker om arbeidstillatelse i Norge må normalt ha fått innvilget slik tillatelse før man kan reise til Norge. Det vil i praksis si at man ikke kan søke om arbeidstillatelse når man befinner seg i Norge. Den midlertidige forskriften opphevet denne begrensningen for den aktuelle gruppen.

 

Om lag 800 personer søkte deretter om arbeidstillatelse. Om lag 500 personer ble innvilget tillatelse i henhold til den midlertidige forskriften. Om lag 100 personer fikk avslag og om lag 200 personer fikk innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i henhold til Utlendingslovens § 8 annet ledd.

 

Våren 2006 fikk UDI sterk kritikk fra blant annet regjeringen for at tillatelser var blitt innvilget til den siste gruppen. Det ble hevdet at tillatelsene var gitt ”i strid med politiske intensjoner”. Kritikken kom på tross av at UDI alltid skal vurdere om en søker som ikke oppfyller andre kriterier etter loven likevel kan innvilges oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – og på tross av at den midlertidige forskriften ikke la begrensninger på UDIs mandat til å gjøre slike humanitære vurderinger.

 

NOAS har ment at MUF’erne hadde et grunnlag for beskyttelse da de kom til Norge i 1999. Dette fordi situasjonen på det tidspunkt var urolig og uavklart i Nord-Irak. Den vurderingen som ble gjort av den enkeltes beskyttelsesbehov da UDI vurderte asylsøknadene i år 2000 har vi flere ganger påpekt var overfladisk og summarisk. Situasjonen har etter hvert stabilisert seg i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, men tvungen retur har likevel ikke vært aktuelt – og er det fortsatt ikke. Det har derfor lenge vært behov for en avklaring på situasjonen for denne gruppen. NOAS mente at det var fornuftig av kommunalminister Erna Solberg å åpne for arbeidstillatelse for de som var i arbeid i 2005. Vi fant kritikken mot UDIs avgjørelse om å innvilge en del av gruppen opphold på humanitært grunnlag urimelig, ettersom dette var det eneste riktige å gjøre for å sette en strek og finne en varig og realistisk løsning.  

 

På bakgrunn av det som skjedde i 2006 endret departementet den tidligere forskriften slik at ved fornyelse av tillatelsene som UDI hadde gitt i 2005, skulle foretas en ny vurdering av sterke menneskelige hensyn. Botiden i Norge skulle være et relevant hensyn, som ikke alene skulle tillegges avgjørende vekt. Det var også et vilkår at søkerens identitet skulle være kjent. Ut fra formuleringene kan det se ut til at den nye forskriften åpnet i større grad for innvilgelse av tillatelser enn den opprinnelige. Det viser seg likevel at av de om lag 200 personer som hadde fått en tillatelse i 2005, har ca 140 fått avslag pr. 15.mars 2009, en del av dem også i klageinstansen UNE.

 

Stadig flere har engasjert seg i MUF-saken i den senere tid. Det har vært mye fokus på den tilfeldige behandlingen de har vært utsatt for i over 10 år og på måten de tross alt er blitt integrert i det norske samfunnet i denne tiden.

 

Regjeringen har nå bestemt seg for å gi en ny forskrift som gir MUFere adgang til å få sin sak vurdert på nytt med sikte på varig opphold. Botiden skal tillegges vekt, men det vil være et vilkår at identiteten er avklart og at det ikke foreligger straffbare handlinger som gir grunnlag for utvisning.

 

Som statsråd Dag Terje Andersen sier, er disse sakene av en helt spesiell karakter. NOAS mener at det er svært gledelig at regjeringen har besluttet å gjøre det mulig å finne en varig løsning for disse menneskene som har levd mange år i usikkerhet. Det er på høy tid at denne gruppen endelig får anledning til å konsentrere seg om sin fremtid i Norge.

 

NOAS avventer høringsbrevet med håp at det ikke vil være mange begrensninger og vilkår som gjør at mange faller utenfor.